Somalia, republikk i Øst-Afrika, mellom Adenbukta og Indiske hav, på Afrikas horn. Somalia grenser til Djibouti, Etiopia og Kenya i vest. Ekvator går gjennom landet lengst i sør.
Somalia hører til blant verdens aller fattigste land. Det er begrenset tilgang til pålitelig offentlig statistikk, og statistiske opplysninger i de etterfølgende artikler er i stor grad basert på internasjonale organisasjoners beregninger.
Landet består av de tidligere protektoratene britisk Somaliland (i nord) og italiensk Somaliland (i sør), og fikk full selvstendighet 1960. I nord er Somaliland (fra 1991) og Puntland (fra 1998) mer eller mindre selvstendige regioner. De er ikke internasjonalt anerkjente, men har de facto kontroll over og styring med sine respektive territorier.
Somalia førte en sosialistisk politikk med støtte fra Sovjetunionen inntil krigen mot Etiopia 1977–78 (Ogadenkrigen). Da Sovjetunionen valgte Etiopias side i krigen, etablerte Somalia nære forbindelser (også militære) med USA. På slutten av 1980-årene brøt det ut borgerkrig, og president Siad Barre ble drevet fra landet i 1991. Dette førte til ytterligere maktkamp og krig, og til store ødeleggelser. Etter en tørke- og sultkatastrofe i 1991–92 vedtok USA og FN å sende en fredsopprettende operasjon til Somalia, Operation Restore Hope. Den opprinnelige amerikanske styrken ble i 1993 erstattet av en FN-styrke hvor også Norge deltok, UNISOM, som stod i landet til 1995.
Borgerkrig og statsoppløsning har fortsatt å prege landet. Flere forsøk på å gjenopprette normale statsfunksjoner har mislyktes. Etter en fredsavtale inngått i 2004 fikk Somalia for første gang siden 1991 en anerkjent nasjonalforsamling og regjering. Disse har imidlertid ikke kontroll over landet, og møtes i byen Baidoa. Krigshandlingene har fortsatt, og det er anslått at ca. 300 000 mennesker har mistet livet som følge av krigen i Somalia.
Somalia – forfatning og politisk system. Frem til 1991 fungerte Somalia som en enhetsstatlig, autoritært styrt republikk. Siden 1991 har ikke Somalia hatt noen effektiv sentral autoritet. Landet har i perioder vært et anarki, og det har også langt på vei falt fra hverandre. Klaner dominerer i ulike deler av landet, mens det gamle britiske Somaliland i nordøst i 1991 rev seg løs fra resten av Somalia.
I 2004 fikk Somalia en midlertidig grunnlov, og en midlertidig nasjonalforsamling på 275 medlemmer ble utnevnt, bestående av 61 medlemmer fra hver av de fire største klanene samt 31 øvrige medlemmer. Den valgte 2004 en overgangspresident for fem år.
Administrativ inndeling
Somalia er inndelt i 18 provinser. Den reelle inndelingen er imidlertid klanbasert.
Klima
Somalia ligger innenfor tropisk og subtropisk klimasone. Kystområdet i nord har ørkenklima, innlandet savanneklima og kysten i sør har steppeklima. I nord er årsnedbøren under 50 mm med en kort regntid desember–januar. Nedbøren øker sørover til mellom 250 og 500 mm, noe mer nærmest ekvator. Nedbøren faller her jevnt fordelt på hele året bortsett fra en tørketid desember–mars. I fjellene kan nedbøren komme opp i 500–750 mm, men er ofte mindre. Middeltemperaturen i juli er omkring og til dels over 35 °C, i januar ca. 25 °C. De sørligste strøk har årsmiddeltemperatur 27–28 °C, med liten forskjell på varmeste og kaldeste måned. Døgnvariasjonene er imidlertid større, gjennomsnittlig maksimumstemperaturer ligger mellom 30 °C og 40 °C, gjennomsnittlig minimumstemperatur mellom 18 °C og 27 °C.
Somalia – geologi og landformer. Størstedelen av landet er et grunnfjellsplatå dekket av lag fra trias, jura og kritt. I nord ligger fjellpartier som hovedsakelig består av prekambriske bergarter. Disse strekker seg fra grensen mot Etiopia i vest til spissen av Afrikas horn i øst. Flere steder når disse fjellene opp i over 2000 moh. Høyeste punkt er Shimbiris, 2407 moh. Nord for fjellene, ut mot Adenbukta, ligger en smal tornekrattdekket kyststripe. Sør for fjellpartiene ligger Haud-platået, som er kjøligere og tørrere enn landet rundt. Landet består ellers for det meste av tørt land med sletter og lave platåer med sedimentære bergarter fra tertiær og kvartær. Elvene Jubba (Juba) og Wadi Shabelle (Shebelle) kommer fra Etiopia og flyter sørover gjennom landet og munner ut i Indiske hav. Kystsonen i sør har rekker av sanddyner. Utenfor kysten finnes tallrike korallrev. Innlandet består av en bølgende høyslette med dypt nedskårne elvedaler. Ved sørøstkysten er et bredt lavland.
Somalia – befolkning. Befolkningssituasjonen i Somalia er uoversiktlig på grunn av et stort antall nomader og store flyktningestrømmer. Både tørkekatastrofer og krigshandlinger i inn- og utland har bidratt til de mange flyktningene. I 2006 anslo FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) at minst 400 000 somaliere var flyktninger i eget land. I tillegg har anslagsvis 350 000 somaliere flyktet til andre land, hovedsakelig i regionen, men også mange til Europa. I 2006 ble folketallet beregnet til 6 863 300, og årlig befolkningsvekst til 2,3 % for perioden 1994–2004. Fertilitetsraten er 6,3 barn per kvinne. Den naturlige befolkningsveksten (fødte ÷ døde) var i 2005 2,8 %, en nedgang fra 3,2 % ti år tidligere. Når den reelle tilveksten er lavere, skyldes dette de høye flyktningetallene. Gjennomsnittlig forventet levealder er ifølge Verdens helseorganisasjon 43 år for menn og 45 år for kvinner (2004).
Ca. 95 % av befolkningen er somaliere som er inndelt i seks store grupper av klaner: Dir, Ishaaq, Hawiye, Daarood, Digil og Rahanweyn. Det er i hovedsak klanene somalierne er lojale til. Det finnes for øvrig mindre grupper av bantufolk. Før borgerkrigen befant det seg også endel arabere i landet, hovedsakelig i byene.
Befolkningstettheten er 13,9 personer per km2, men de tørreste områdene er svært tynt befolket. Størst befolkning er det i sør og i dalførene langs elvene Jubba og Shabelle. Ca. 1/3 av befolkningen lever i byer. Hovedstaden Mogadishu er største by.
Etter tørkekatastrofene i 1970-årene ble en del av nomadebefolkningen bofaste, men fortsatt er over halvparten av befolkningen nomader eller halvnomader.
Religion
Islam er statsreligion og har tilslutning fra ca. 99 % av befolkningen, de fleste er sunni-muslimer. En del er tilhengere av lokale, tradisjonelle religioner. Det finnes en kristen minoritetsgruppe, som hovedsakelig består av katolikker.
Språk
Offisielle språk er arabisk og somali. Sistnevnte hører til de kusjittiske språkene i den afroasiatiske språkfamilien. Det er det dominerende folkemålet i landet. Engelsk og italiensk blir brukt i en viss utstrekning.
Somalia – næringsliv. Somalia er et forholdsvis ressursfattig land, hvor næringslivet fra tidlig i 1990-årene ble sterkt rammet av borgerkrigen. Denne medførte at Somalia som stat opphørte å eksistere, også med den følge at økonomisk statistikk ikke lenger forelå. Krigen har rammet hele landet indirekte, flere deler direkte, og fremfor alt hovedstaden Mogadishu, hvor ulike bydeler og funksjoner har vært kontrollert av forskjellige militsgrupper. Utenlandske borgere, inkl. forretningsfolk og bistandsarbeidere, har pga. sikkerhetssituasjonen bare i begrenset utstrekning hatt tilhold i landet, og mange somaliere har flyktet; mange til Europa. 1991 brøt den nordligste delen av landet (tilsvarende det tidl. Britisk Somaliland) ut, og etablerte en selvstendig stat. Denne ble ikke internasjonalt anerkjent, og følgelig heller ikke godtatt som selvstendig mottaker av multinasjonal utviklingshjelp, men etablerte sin egen administrasjon. Et annet område, Puntland, brøt i 1990-årene likeledes ut.
Somalia ligger i et av Afrikas mest tørkeutsatte områder, og landet har opplevd flere alvorlige tørker og sultkatastrofer. Landets næringsgrunnlag er særlig husdyravl og selvforsyningsjordbruk, med eksport særlig av levende dyr og bananer. Borgerkrigen i 1990-årene ødela mye av landets fysiske og sosiale infrastruktur – og særlig den moderne sektor ble skadelidende. Bl.a. ble store deler av Mogadishu ødelagt og havnebyen Hargeisa bombet i ruiner.
Somalia – samferdsel. Størstedelen av veiene er av meget skiftende kvalitet, kun en liten del er asfaltert. Det finnes ingen jernbaner i landet. Det finnes havner i Kisimayu, Berbera (i Somaliland), Marka og Mogadishu. Kystskipsfarten hemmes av de tallrike korallrevene. Mogadishu har internasjonal lufthavn.
Somalia – skole og utdanning. I 1972 ble all utdanning i Somalia nasjonalisert og somali introdusert som undervisningsspråk. Offisielt er det obligatorisk skolegang i 8 år (6–14 år), men i 2002 gikk bare ca. 16 % av barna i grunnskolen. Den videregående skolen er 4-årig. Hele skolesystemet brøt sammen i 1991. Ifølge UNESCO var ca. 62 % av den voksne befolkningen analfabeter i 2001 (50 % av mennene, 75 % av kvinnene).
Selvstendighet
Den somaliske nasjonalismen vokste frem etter 1945, bl.a. gjennom Somali Youth League (SYL), som fikk flertall ved valgene til lovgivende forsamling i det tidl. Italiensk Somaliland 1959. Territoriet ble selvstendig 1. juli 1960. Like før – 26. juni – var Britisk Somaliland blitt selvstendig, og de to områdene gikk sammen i republikken Somalia. De to nasjonalforsamlingene ble slått sammen, og Abdirashid Ali Shermake fra SYL ble statsminister; president fra 1967. SYL vant valgene 1964 og 1969. Etter valgene 1969 kom det til opptøyer, og i oktober ble president Shermake myrdet. Dette førte til at de militære grep makten, og et militært revolusjonsråd under ledelse av generalmajor Siad Barre erstattet regjering og parlament. Barre startet en prosess for å gjøre Somalia til en sosialistisk stat, bl.a. gjennom nasjonaliseringer. Flere reformer for å motvirke de regionale og etniske skiller ble gjennomført, og det ble utarbeidet et somalisk skriftspråk som grunnlag for en kampanje for å minske analfabetismen. I 1976 ble revolusjonsrådet erstattet med det statsbærende partiet Somali Revolutionary Socialist Party (SRSP).
Militærregimet fremmet krav på de områder i det nordøstlige Afrika med somalisktalende befolkning, det tidl. Fransk Somaliland (som i 1977 ble selvstendig under navnet Djibouti), Ogaden-området i Etiopia og nordlige deler av Kenya. Etter de militæres maktovertakelse i Etiopia i 1974 utviklet konflikten seg 1977–78 til full krig (Ogaden-krigen). Somaliske styrker invaderte Ogaden, men ble drevet tilbake 1978, etter at Etiopia fikk våpenhjelp fra Sovjetunionen og militær støtte fra kubanske tropper. Nederlaget i krigen forsterket misnøyen med Barres regime, og opposisjonen organiserte seg i flere grupperinger, bl.a. Somali National Movement (SNM), som hadde sin basis i issak-klanen i nord. Fra midten av 1980-årene begynte SNM militær kamp mot sentralregjeringen.
Borgerkrig
SNMs krigføring utviklet seg fra 1988 til full borgerkrig. I en av de første store operasjonene ble den SNM-kontrollerte byen Hargeisa bombet av flyvåpenet; anslagsvis 40 000 ble drept og 400 000 flyktet til Etiopia. I 1989 oppstod en ny opposisjonsgruppe, United Somali Congress (USC), ledet av Muhammad Farah Aidid og med basis i hawiye-klanen, som også grep til våpen mot Barres regime. I sør ble Somali Patriotic Movement (SPM) dannet av ogani-desertører fra hæren. Høsten 1990 samordnet SNM, USC og SPM motstanden, og i november–desember inntok styrker fra USC Mogadishu. 27. januar 1991 flyktet Siad Barre fra hovedstaden. USC utnevnte Ali Mahdi Muhammad til ny, midlertidig president. SNM tok over kontrollen i nord og utropte 17. mai 1991 den nordlige delen av landet til selvstendig republikk under navnet Somaliland, med SNM-formann Abd ar-Rahman Ahmed Ali Tur som president. Løsrivelsen ble fordømt av USC. Siad Barre forsøkte fra sine baser i den sørvestlige delen av landet å gjenerobre makten, men mislyktes, og gikk deretter i eksil i Nigeria, hvor han døde i 1995.
Etter erobringen av Mogadishu gikk krigen inn i en ny fase – en krig mellom nord og sør og senere en krig mellom ulike klaner i sør. Både SNM og SPM motsatte seg utnevnelsen av Mahdi til president. En avtale mellom de ulike militsgrupper, inngått i Djibouti i 1991, la opp til våpenhvile og etablering av en klanbalansert nasjonalforsamling, men denne ble ikke satt ut i livet pga. kamper innad i USC. USC valgte Muhammad Farah Aidid til leder, og rivalisering mellom ham og president Ali Mahdi førte til væpnede sammenstøt. Aidid og Mahdi tilhørte begge USC – og dertil samme klan, hawiye, men to forskjellige underklaner av denne, hhv. habir gedir og abgal. Kampene i og rundt Mogadishu i 1991–92 medførte flere tusen drepte, og ca. 100 000 flyktet fra byen, og enda flere over grensen til Kenya. Etter megling ble en våpenhvile mellom partene undertegnet i mars 1992. I april vedtok FN å sende 50 observatører til landet, United Nations Operation in Somalia (UNOSOM).
Våren 1992 hadde anslagsvis 1 mill. somaliere flyktet ut av landet, og en femdel av den gjenværende befolkning stod i fare for å sulte i hjel. FN og USA besluttet å igangsette en kombinert sivil og militær nødhjelpsoperasjon, hvor distribusjon av mat og medisiner ble gitt militær beskyttelse. USA sendte 20 000 soldater under FN-flagg til Somalia i desember 1992, og 21 land bidrog med tropper til selve styrken United Task Force (UNITAF). Denne forsøkte å føre Aidid og Mahdi sammen til fredsdrøftinger, og påbegynte en avvæpning av deres styrker. Etter sammenstøt mellom UNITAF og militsgruppene besluttet USA å trekke seg ut og overlate ansvaret til FN. I 1993 ble den fredsopprettende styrken UNOSOM II satt opp med deltakelse fra 35 land, deriblant Norge og USA. Også disse troppene støtte sammen med somaliske militsstyrker, og det ble et særlig spent forhold mellom Aidid og den amerikanske UNOSOM-kontingenten. Et amerikansk forsøk på å ta Aidid til fange førte til alvorlige sammenstøt og betydelige tap, og USA besluttet å trekke seg ut. FN ble sterkt kritisert for hvordan operasjonen ble utført, og de fleste vestlige land, deriblant Norge, trakk seg ut 1994. Styrken fortsatte med en mindre oppsetting til den ble trukket helt ut i mars 1995.
Samtidig med avviklingen av FNs engasjement var det omfattende kamper mellom rivaliserende militser i Mogadishu. I juni 1995 ble Aidid fjernet som leder for sin fraksjon Somali National Alliance (SNA) og etterfulgt av Osman Ali Ato. Aidid besvarte avsettingen med å la seg utnevne til Somalias president, men verken hans regime eller Ali Mahdis ble internasjonalt anerkjent. Kamper mellom Aidid og Ali Mahdis styrker brøt ut på ny i Mogadishu i desember, og Aidid startet en militær offensiv i Sør-Somalia. I 1996 kjempet Aidids tropper både mot Osman Alis og Ali Mahdis styrker i Mogadishu, og det var samtidig kamper mellom ulike fraksjoner innad i Aidids milits. I august døde Ali Farah Aidid av skuddsår, og hans sønn, Hussein Muhammad Aidid, ble valgt til ny midlertidig president. Etter initiativ av den regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD møttes 26 fraksjoner til drøftinger i Etiopia i desember 1996 og etablerte et nasjonalt råd som skulle stake ut den videre veien mot fred og et representativt styresett. En ny avtale ble inngått i Kairo i 1997, og en forsoningskonferanse i Baidoa i 1998 valgte Somalias første legale regjering siden president Barre flyktet i 1991.
Fem fraksjonsledere inngikk desember 1999 en avtale om felles administrasjon av hovedstaden Mogadishu og området rundt. En nasjonal forsoningskonferanse ble avholdt i Djibouti i 2000, og en midlertidig nasjonalforsamling ble opprettet; den valgte Abdulkasim Salad Hassan som Somalias president. Heller ikke han evnet å samle landet, og stridigheter mellom klanene fortsatte. Nye forsøk på forsoning førte til en fredsavtale i 2002. I 2003 ble partene enige om en overgangsregjering og en utvidet nasjonalforsamling. En ny fredsavtale ble inngått 2004, og for første gang siden 1991 fikk Somalia en anerkjent nasjonalforsamling, statssjef og regjering, med en fordeling av parlamentets 275 seter til de ulike klanene, som utpekte sine delegater. Abdullah Yusuf Ahmed ble valgt til president. Denne utviklingen ble ikke støttet av utbryterrepublikken Somaliland; flere militsledere motsatte seg den også, med fortsatt ustabilitet som følge. Nasjonalforsamling og regjering hadde ikke kontroll over landet, og møttes i Kenya; deretter i Baidoa, vest i Somalia. Følgelig hadde landet fortsatt ikke noen funksjonell sentral styring, ei heller en regjeringshær, og krigshandlingene fortsatte, særlig i Mogadishu. Det er anslått at ca. 300 000 mennesker har mistet livet som følge av krigen i Somalia.
Somalia er det kanskje fremste eksempel på en fallert stat i kjølvannet av den kalde krigens opphør, da den tidligere stabiliteten bortfalt. Som følge av borgerkrigen, og mangelen på en sentral ledelse, opphørte staten Somalia i praksis å eksistere. Deler av landet brøt ut (Somaliland, Puntland) og etablerte egne statsdannelser, som ikke er internasjonalt anerkjent, men like fullt har de facto kontroll over og styring med sine respektive territorier. Fraværet av en sentral myndighet har ført til fremvekst av en rekke militsgrupper, som kontrollerer ulike deler av landet. I kjølvannet av terroranslagene mot mål i USA i 2001, har det vært frykt for at det lovløse Somalia kunne bli et baseområde for internasjonal terrorisme. Det ble særlig rettet søkelys mot økonomiske transaksjoner gjennom uformelle finansielle kanaler kontrollert av somaliere, også i Norge. En somalisk gruppe, al-Ittihad, ble av USA betegnet som en terroristorganisasjon og ansett for å ha tilknytning til al-Qaida. En FN-rapport fa 2003 avviste at Somalia var blitt et fristed for terrorister, men påpekte at landet var blitt brukt for transitt av terrorister og våpen, bl.a. for angrepet i Mombasa, Kenya, 2002. Frykten for terrorisme har sammenheng med fremveksten av militant islamisme også i Somalia. Etter nye kamper i 2006 ble kontrollen med Mogadishu overtatt av en samling militante grupper som av vestlige medier ble sammenlignet med Taliban i Afghanistan.
Utenrikspolitikk
Somalias forhold til omverdenen var i de første årene etter selvstendigheten særlig preget av den nasjonale ambisjonen om å samle alle somaliskdominerte områder i én stat. Særlig fikk dette følger for forholdet til Etiopia, der Somalia gjorde krav på Ogaden-provinsen og 1977 invaderte området. Den andre sentrale dimensjonen på 1970-tallet var supermaktenes interesser på Afrikas horn under den kalde krigen. Etter militærkuppet 1969 og frem til Ogaden-krigen 1977 var det et nært forhold mellom Somalia og Sovjetunionen. Men da sovjeterne ved utbruddet av krigen valgte å støtte militærregimet i Etiopia fremfor Somalia, etablerte Somalia nære forbindelser med USA, som bl.a. overtok den sovjetiskbygde flåtebasen i Berbera. Konflikten mellom Somalia og Etiopia, støttet av hhv. USA og Sovjetunionen, fikk også en internasjonal tilleggsdimensjon ved at kubanske styrker ble satt inn mot den somaliske invasjonshæren i Ogaden, som dermed ble slått tilbake. Motsetningene mellom Somalia og Etiopia medførte også at de to statene støttet geriljagrupper i det annet land – og derved ble engasjert i det annet lands borgerkriger.
Forholdet til Kenya har tradisjonelt vært godt, til tross for en betydelig somalisk minoritet i Kenya. Under borgerkrigen var det periodevis spent ved grensen, som Kenya ved flere anledninger stengte – bl.a. for å stanse strømmen av flyktninger. Motsetningen mellom Eritrea og Etiopia på slutten av 1990-årene førte til at begge land søkte allianser blant klangrupper og militser i Somalia, som ledd i posisjoneringen overfor motstanderen. Den nye overgangsregjeringen har etablert kontakt med flere land i regionen og mottatt økonomisk støtte særlig fra Libya, Qatar, Saudi-Arabia og Forente arabiske republikk.
