Stillehavet, eng. The Pacific Ocean, det største av verdenshavene, ligger mellom Amerika i øst og Australia–Asia i vest. Som grense mot Atlanterhavet regnes meridianen over Kapp Horn og mot Indiske hav meridianen over sørspissen av Tasmania. Det har forbindelse med Polhavet gjennom Beringstredet. Inkludert randhavene er størrelsen 180 mill. km2; det er mer enn den samlede landflate på Jorden (148 mill. km2), med et midlere dyp 4030 m. Uten randhavene er størrelsen 165 mill. km2 og midlere dyp 4280 m; dypere enn de andre oseaner. Stillehavet er like stort som alle andre hav til sammen. I den østlige del går en bred undersjøisk fjellrygg fra California og sørover, ute i havet forekommer mange spredte, undersjøiske fjelltopper med plan overflate (fr. guyots). Karakteristisk for Stillehavet er dyprennene som forekommer langs kysten av de omliggende kontinenter og øyrekker, særlig i vest. Nord for New Zealand ligger Tongagropen (ca. 10 800 m), utenfor Filippinene, Filippinergropen (ca. 10 500 m) og øst for denne Marianegropen med det største kjente havdyp (11 035 m). Fra Boninøyene går en nesten sammenhengende dyprenne utenfor Japan–Kurilene–Kamtsjatka med dyp 10 000 m flere steder. Langs sørkysten av Aleutene går også en dyprenne (7800 m). I øst har man den mellomamerikanske gropen (6600 m) og den lange Peru–Chile-gropen (vel 8000 m) med de høye Andesfjellene like innenfor. Her er den største høydekontrast på Jorden.
Både i vind- og strømsystem er det stor overensstemmelse mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Mellom 22° n.br. og 25° s.br. blåser nordøst- og sørøstpassatene, som i den vestlige del av havet går over til monsuner; utenfor passatene blåser vestlige vinder. Man får da et system av ekvatorstrømmer lignende det man har i Atlanterhavet (se Det ekvatoriale strømsystem). Mellom 8–10° s.br. og 3° n.br. går Den sørlige ekvatorialstrøm vestover, og vestover går også Den nordlige ekvatorialstrøm mellom 8° n.br. og 20° n.br. Mellom disse, men i motsatt retning, flyter den ekvatoriale motstrøm tvers over hele havet. Varmt vann fra denne fortrenger kjøligere og næringsrikt vann som dels kommer fra Perustrømmen og dels oppstrømning av dypvann. Se også El Niño. Langs ekvator går en understrøm fra vest mot øst, i dyp mellom 20 og 200 m, Cromwellstrømmen. Den nordlige ekvatorialstrøm går over i Kuroshio-strømmen utenfor Japan, svarende til Golfstrømmen i Atlanterhavet, mens Den sørlige ekvatorialstrøm går over i den sørøst-australske strøm. Perustrømmen fører vann fra høyere bredder nordover utenfor kysten av Sør-Amerika. Tilsvarende går Californiastrømmen sørover langs Nord-Amerika. Disse to kalde strømmene gjør at østsiden av Stillehavet er noe kaldere enn vestsiden. Påfallende er et temperaturminimum langs ekvator i den østlige halvdel av Stillehavet. I vest kan temperaturen i overflaten mange steder komme opp i 30 °C. På høye bredder kommer temperaturen ned til frysepunktet (lavere enn –1 °C) hele året i sør, i nord bare om vinteren. Utenfor Antarktis når pakkisen til 62° s.br. i oktober, og til 70° s.br. i mars. I nord ligger det is i Beringhavets nordlige og østlige deler om vinteren, og i størstedelen av Okhotske hav; de er isfri om sommeren og har da temperaturer fra 6 til 10 °C. Saltholdigheten har sine maksima i passatområdene i nord (35,5 ‰) og sør (36,5 ‰), dette er ca. 1 ‰ lavere enn i Atlanterhavet. Det er for øvrig et generelt trekk at saltholdigheten i Stillehavet er lavere enn i Atlanterhavet, særlig på nordlige halvkule. I den varme vestlige del av det tropiske Stillehavet er det gode livsbetingelser for koralldyr, og havet er derfor her oppfylt av korallrev og koralløyer.
I 1513 så spanierne Balboa og Pizarro fra eidet ved Darien mot sør ut over et stort hav og kalte det derfor Sørhavet. Magalhães var den første europeer som krysset Stillehavet (1520–21); han hadde da alltid rolig vær og gav det derfor navnet Mar pacífico, ‘det fredelige havet’, som har blitt til Stillehavet. I de følgende par århundrer seilte skip fra forskjellige land (Spania, Portugal, England, Nederland, Russland) over ulike deler av Stillehavet, men den systematiske geografiske utforskning fikk sitt gjennombrudd først ved James Cooks tre ekspedisjoner (1768–78). De viktigste skipsruter over Stillehavet går mellom Hong Kong–Vancouver, Hong Kong–San Francisco, Vancouver–Sydney o.fl. To telegrafkabler krysser hele havet, en britisk fra Vancouver over Fanningsøya til Australia, og en amerikansk fra San Francisco over Honolulu og Filippinene til Kina. Stillehavet er blitt vitenskapelig utforsket av en rekke ekspedisjoner, i de senere år særlig amerikanske, japanske og sovjetiske.
