Sudan – forfatning og politisk system. Sudan er etter forfatningen av 1998 en islamsk enhetsrepublikk. I 2005 trådte en ny midlertidig grunnlov i kraft, samtidig som det ble innført en egen grunnlov for Sør-Sudan etter inngåelse av fredsavtalen. Etter denne har Sudans president fortsatt i stillingen frem til 2009, mens Sør-Sudans leder er blitt visepresident. Det ble opprettet en nasjonal samlingsregjering. Samtidig ble det utnevnt en ny midlertidig nasjonalforsamling med en prosentvis fordeling av mandatene. Det tidligere statsbærende partiet Nasjonalkongressen har fått 55 %, mens Sør-Sudans ledende parti SPLM har fått 28 %. Nasjonalforsamlingen har 450 mandater. I fredsavtalen åpnes det for at Sør-Sudan kan bli selvstendig etter seks år, dersom en folkeavstemning gir flertall for dette.
Sudan er inndelt i 26 provinser.
Flagget
Flagget har tre like brede, horisontale felter i de panarabiske farger rødt, hvitt og svart (regnet ovenfra); inne ved stangen et grønt, likebent triangel. Flagget ble offisielt antatt 1970.
Våpenet
Våpenet viser en sekretærfugl med utspilte vinger i svart og hvitt. Under figuren et tekstbånd med statens navn i arabiske skrifttegn, over et tekstbånd med mottoet Seieren er vår i arabiske skrifttegn.
Sudan – geologi og landformer. Sudan består for det meste av et slettelandskap, men med fjellterskler i periferien. Mot Rødehavet i øst har berggrunnen blitt hevet og danner Rødehavsfjellene. Høyeste topp her er Jabal Oda med 2259 moh. Lengst ut mot Rødehavet er en lav kyststripe, ca. 30–50 km bred. I de midtre deler av landet har en landhevning etterfulgt av erosjon skapt Nubafjellene som er ca. 1200 m høye. Høyeste fjellparti er Imatongfjellene på grensen mot Uganda; her ligger Sudans høyeste fjell, Kinyeti med 3187 moh. I vest, ved grensen mot Tsjad ligger vulkanmassivet Jabal Marrah (3088 moh.). Berggrunnen i det store ørkenområdet i nord består av et lavt platå, dannet av nubisk sandstein. Store deler av bekkenet består av leire og sand fra kvartær.
Nilen setter i stor grad preg på landskapet og er en viktig ferdselsåre. Hvite Nil renner inn i landet fra Uganda i sør, møter Blå Nil ved Khartoum, fortsetter nordover forbi Atbara, går i en stor slynge først sørvestover, deretter mot nord, og danner Nassersjøen på grensen mellom Sudan og Egypt. Nilen renner gjennom en senkning i terrenget som for det meste består av leire. Mellom Khartoum og Nassersjøen danner Nilen fem langstrakte stryk (katarakter). Sør for Khartoum ligger Gezira, et område som er svært fruktbart.
Sudan – næringsliv og økonomisk utvikling. Sudan er i flateinnhold Afrikas største land, og besitter betydelige naturressurser og gode forutsetninger særlig for landbruk. Langvarig borgerkrig i Sør-Sudan, deretter i Darfur i Vest-Sudan, samt mindre omfattende konflikter i andre deler av landet, er én hovedårsak til at landets økonomiske potensial ikke er blitt realisert. Store avstander og tidvise tørkeperioder, samt delvis internasjonal isolasjon som følge av sin politikk har også bidratt til at Sudan er et av Afrikas økonomisk minst utviklede land. Kombinasjonen av tørke, krig og overgrep mot sivilbefolkningen har ført til at Sudan særlig i 1980- og 1990-årene var åsted for store flyktningstrømmer, ut av landet og internt, med hungersnød som følge. I perioder forårsaker også vandrende gresshoppesvermer store skader. På 2000-tallet la en fredsavtale i Sør-Sudan et grunnlag for økonomisk utvikling i denne krigsrammede landsdelen, mens en ny krig brøt ut i Darfur-provinsen, og skapte kontinentets alvorligste humanitære katastrofe. Krigen i de sentrale og sørlige deler av Sudan har også ført til at utvinningen av olje- og gassforekomstene er blitt forhindret og forsinket. En av årsakene til krigen i sør var uenighet om hvordan disse ressursene skulle kontrolleres og utnyttes. Krigen umuliggjorde også fullføring av Jonglei-kanalen, som ville ha redusert fordampingen av vann fra Nilen i Sudd-deltaet; vann fra Nilen er i Sudan – som i Egypt – av helt avgjørende betydning for irrigert landbruk.
Jordbruket er viktigste næringsvei både med hensyn til sysselsetting og inntekter. Mye av landbruket er innrettet mot selvberging, men Sudan har også betydelig eksport, tradisjonelt spesielt av bomull, jordnøtter og levende dyr. Eksport av olje tok til 1999, og er blitt viktigste inntektskilde; betydelige forekomster av andre mineraler finnes også.
Sudan er sterkt avhengig av utenlandsk bistand og nødhjelp. Bistanden fra Kuwait og Saudi-Arabia ble innstilt etter Sudans stilling i Golfkrigen 1991. All ny utviklingshjelp fra USA ble holdt tilbake fra 1990 i protest mot manglende demokratisering og støtte til organisasjoner USA holder for å være terrorister; i 1991 suspenderte også Storbritannia sin bistand, deretter EU. Nødhjelp, særlig til Sør-Sudan og senere til Darfur, ble unntatt sanksjonene, men ble vanskeliggjort både pga. krigen og den sudanske regjerings motvilje. Et stort norsk-støttet utviklingsprosjekt i regi av Kirkens Nødhjelp ble startet i Sør-Sudan 1968, men måtte senere opphøre pga. krigen. Sudan mottok fra midten av 1980-årene omfattende bistand fra Norge, i all vesentlighet i form av nødhjelp gjennom FN og norske humanitære organisasjoner.
Sudan – landbruk, fiske. Sudan er vesentlig et landbrukssamfunn, dels med jordbruk, dels husdyrhold, og mindre skogbruk. Sektoren sysselsetter omkring 60 % av yrkesbefolkningen, men langt flere er avhengige av noe jordbruksproduksjon for å overleve. Mesteparten av produksjonen skjer på selvbergingsnivå; sektoren står for ca. 40 % av BNI. Tradisjonelt har Sudans eksport vært dominert av landbruksprodukter, men etter at oljeeksporten begynte fra 1999, har landbrukets betydning for utenrikshandelen blitt relativt redusert. Av potensielt jordbruksareal på ca. 2,5 mill. km2, er kun ca. 5–6 % oppdyrket, resten av det dyrkbare arealet ligger brakk i årelange perioder, vesentlig pga. vannmangel. Ca. en firedel av landarealet benyttes til beite. Viktigste matprodukter er sorghum, hvete, hirse, sesamfrø og kassava, samt sukker. På større bruk foregår et ikke ubetydelig salgsjordbruk; viktigste produkter er bomull, jordnøtter (peanøtter), rågummi og sesamfrø. Rågummi, jordnøtter og bomull har vært viktigste jordbruksprodukter for eksport. Jordbruket i nord er viktigst. I Nildalen ligger små kunstvanningsområder rundt pumpestasjoner som tapper grunnvannet. Mellom Hvite og Blå Nil sørøst for Khartoum ligger Gezira-anlegget, hvor vannet ledes i kanaler fra demninger til et stort bomullsdistrikt hvor det også er omfattende bomullsindustri. Sudan har ca. 2 mill. hektar irrigert land; ca. halvparten ved Gezira – som er verdens største jordbruksanlegg under én ledelse. Kontroll med Nilens vannressurser er et stridsspørsmål med Egypt, som i likhet med Sudan er helt avhengig av nilvannet for sitt jordbruk og sin økonomi. Nomadisk eller halvnomadisk virksomhet er viktig for en stor del av befolkningen, særlig i nordlige deler av landet, og eksport av levende dyr er tradisjonelt en viktig inntektskilde, som i perioder har vært rammet av importforbud i de viktigste markedene, på den arabiske halvøy. Sudan ansees for å ha et stort jordbrukspotensial, men klarer normalt ikke å være selvforsynt med mat, selv om det i gode år er overskudd for eksport.
Sudan har ca. 80 % av totalforekomstene i verden av arabisk gummi. I Sudan produseres dette hovedsakelig fra Acacia senegal, og er eneste skogbruksprodukt som gir eksportinntekter av betydning. Ca. 12 % av landarealet er klassifisert som skog. Nesten all produktiv skog er statseid, og det meste av hugsten går til brensel.
Sudan har kun en mindre kyststripe i øst og fiske har liten betydning. Lokalt har innlandsfisket en viss betydning.
Bergverk, energi
Sudan har betydelige mineralforekomster, men bare få utvinnes kommersielt. Krigen har forsinket utvinningen av petroleumsforekomstene, mens mangelfull infrastruktur og manglende investeringer har forhindre utnytting av øvrige forekomster, bl.a. jernmalm, mangan, sølv, krom, gips og marmor. Det utvinnes imidlertid mindre mengder gull i Gabeit og Abirkateib.
Utvikling av petroleumssektoren var høyt prioritert i andre halvdel av 1990-årene, og den første sudanske olje ble eksportert 1999, med åpningen av en ny 1610 km lang oljeledning fra Heglig-feltet i Kordofan til en utskipningsterminal ved Rødehavet. I 2006 hadde Sudan påviste oljeforekomster på ca. 560 mill. fat, mens landets energidepartement anslo samlede reserver til ca. 5 mrd. fat. Leting etter olje har vært begrenset til noen områder i det sentrale og sørlige Sudan; store forekomster antas å finnes også i den nordvestlige delen av landet samt i øst ved Rødehavet. Dagsproduksjonen av olje 2005 var på gjennomsnittlig 363 000 fat, og olje stod for ca. 70 % av samlet eksportverdi. Sudan hadde i 2005 oljeraffinerier.
Sudan hadde 2004 en installert kapasitet for produksjon av elektrisk kraft på 728 MW, omtrent likelig fordelt på oljefyrte varmekraftverk og vannkraftverk. Det største kraftverket er Roseiresdammen på den Blå Nil, sør for Khartoum (280 MW), som i lange perioder produserte langt under kapasitet pga. geriljaangrep. Nilen gir Sudan et potensial for ytterligere vannkraftutbygging, bl.a. i det prosjekterte Merowe-anlegget sør for hovedstaden (1250 MW) og Kajbar-anlegget nord i landet (300 MW). Mangel på strøm er et hinder for økonomisk utvikling. Bare ca. 30 % av Sudans befolkning har tilgang på elektrisitet.
Industri
Sudans industrisektor er lite utviklet, og er vesentlig basert på jordbruket, fremfor alt bomullsdyrking. Sudan har verdens største bomullsveveri som sitt fremste industrikompleks. Landet produserer videre bl.a. sement og forbruksvarer til erstatning for import. Industrien er fortsatt lite utviklet; fire frihandelssoner ble opprettet i 1992 i et forsøk på å tiltrekke seg investeringer; en sone ved Rødehavet ble etablert 1999.
Sudan – musikk. Islamsk kultur og arabisk språk har bidratt til å skape en enhetlig musikkultur. Men mange etniske grupper har opprettholdt sine egne musikktradisjoner, og musikkformer av før-islamsk opphav eksisterer også blant muslimske grupper. Den nære sammenhengen mellom musikk og språk har bidratt til å opprettholde regionale variasjoner i rytme, melodi og klang.
Lokale tradisjoner omfatter ulike former for rituell musikk og dans. Profan musikkutøvelse med sangdans og tromming spiller en viktig rolle i bryllupsfestligheter. Solosang bygd på muntlig overleverte diktformer er vanlig blant nomadene, mens vekselsang (solo/gruppe) dominerer blant de nilotiske folkene i sør.
Tradisjonelle instrumenter er rongo (xylofon), kundi (tommelfingerpiano), nihass (pauke-type) og andre trommer, tambour (lyre), harpe, enstrengfele og ulike typer fløyter og horn.
Sudan – skole og utdanning. Det er innført 8-årig obligatorisk skolegang fra barna er 6 til 14 år. Grunnskolen er 6-årig, som kan etterfølges av 5-årig videregående skole. 45 % av barna begynner i barneskolen. Landet har 24 universiteter. Ifølge UNESCO var ca. 40 % av befolkningen over 15 år analfabeter i 2003 (30 % av mennene, 50 % av kvinnene).
Sudan – rettsvesen. Inntil 1983 hadde landet et delt sivilt og islamsk rettssystem. Så ble en tid et rent islamsk system (sharia-rett) innført. En tid var rettsforholdene uklare. Etter fredsavtalen 2005 er sharia-systemet opprettholdt i nord, men ikke lenger gjeldende i sør. En forfatningsdomstol og høyesterett har sete i Khartoum.
Sudan – forsvar. Verneplikt med førstegangstjeneste i to år. Hærens personellstyrke i 2005 var ca. 100 000. Det tyngre materiell var bl.a. 300 stridsvogner. Marinen hadde en personellstyrke på ca. 1800 med 6 mindre kamp- og patruljefartøyer. Flyvåpenets personellstyrke var 3000 med ca. 42 kampfly og 10 væpnede helikoptre. I tillegg kommer 7000 halvmilitære styrker.
For å overvåke fredsavtalen av 2005 har Den afrikanske union en fredsstyrke (AMIS) i landet. Denne vurderes i 2006 erstattet av en FN-styrke med mulig norsk deltakelse.
Klima
Landet ligger i sin helhet innenfor den tropiske sone, men har likevel store klimavariasjoner. I nord domineres klimaet av det subtropiske høytrykksbeltet. Her finnes noen av verdens tørreste ørkenstrøk med årsnedbør med under 25 mm konsentrert til august. Resten av året er været karakterisert av skyfri himmel, brennende sol og konstant vind. Lenger mot sør øker nedbøren, og ørkenen går gradvis over i steppe med regntid juli–august. Mot sør øker regntidens varighet og samlet nedbørmengde, som samtidig blir mer pålitelig. Nærmest ekvator faller det jevnt over 800–1200 mm uten egentlig tørketid, men lite regn desember–februar. I lavlandet i nord er middeltemperaturen for januar ca. 20 °C; i juni–august ca. 35 °C. Lenger sør faller varmeste måned i tiden februar–april med 28–30 °C. August er kjøligste måned med middeltemperatur 22–25 °C. Tørr nordøstlig vind med sand- og støvfokk er vanlig.
Sudan – geologi og landformer. Sudan består for det meste av et slettelandskap, men med fjellterskler i periferien. Mot Rødehavet i øst har berggrunnen blitt hevet og danner Rødehavsfjellene. Høyeste topp her er Jabal Oda med 2259 moh. Lengst ut mot Rødehavet er en lav kyststripe, ca. 30–50 km bred. I de midtre deler av landet har en landhevning etterfulgt av erosjon skapt Nubafjellene som er ca. 1200 m høye. Høyeste fjellparti er Imatongfjellene på grensen mot Uganda; her ligger Sudans høyeste fjell, Kinyeti med 3187 moh. I vest, ved grensen mot Tsjad ligger vulkanmassivet Jabal Marrah (3088 moh.). Berggrunnen i det store ørkenområdet i nord består av et lavt platå, dannet av nubisk sandstein. Store deler av bekkenet består av leire og sand fra kvartær.
Nilen setter i stor grad preg på landskapet og er en viktig ferdselsåre. Hvite Nil renner inn i landet fra Uganda i sør, møter Blå Nil ved Khartoum, fortsetter nordover forbi Atbara, går i en stor slynge først sørvestover, deretter mot nord, og danner Nassersjøen på grensen mellom Sudan og Egypt. Nilen renner gjennom en senkning i terrenget som for det meste består av leire. Mellom Khartoum og Nassersjøen danner Nilen fem langstrakte stryk (katarakter). Sør for Khartoum ligger Gezira, et område som er svært fruktbart.
Sudan – dyreliv. Faunaen i nord har mange likhetstrekk med Egypts, men her finnes også villesel, beisa (oryx) og flere gaseller. På savannen lever bl.a. elefant, spissneshorn, sjiraff, kafferbøffel, antiloper, løve og gepard, men mange arter har gått tilbake i antall. Anubisbavian, husarape og vervetape holder også til på savannen, mens guereza (kolobusape) og marekatter finnes i skogen i sør. Mer enn 1000 fuglearter er observert, en del er trekkgjester fra Europa og Asia. Glenter, gribber og en rekke ørne- og falkearter er vanlige. I tørre strøk finnes trapper, sandhøns, lerker og piplerker. Krypdyrfaunaen er rik. Nilkrokodille og flodhest finnes i de større vassdragene. Blodsugende mygg og fluer kan være plagsomme, tsetsefluen forekommer i sør.
Sudan – befolkning. Befolkningen var i 2006 beregnet til 41,2 mill., hvilket gir en befolkningstetthet på 16,5 per km2. Gjennomsnittlig levealder er i følge Verdens helseorganisasjon 60 år for kvinner og 56 år for menn (2004). Folketilveksten var for perioden 1994–2004 gjennomsnittlig 2,2 %.
De nordlige og sentrale provinsene har en overveiende muslimsk, arabisktalende befolkning, som utgjør ca. 40 % av landets samlede folketall. Disse er av ulik herkomst, men identifiserer seg med den arabiske kulturtradisjon; se f.eks. baggara. Sterkt arabisert er også bl.a. bedsja i øst, i motsetning til folkestammene i Nubafjellene (se nuba) og i Darfur. Araberne behersker det meste av det fruktbare området langs Nilen, og danner også flertallet blant kamel- og kvegnomadene i landets sentrale og nordlige områder.
Sør-Sudan har en overveiende nilotisk befolkning (se niloter), men det er også grupper som synes å stå folkene i Tsjad og Sentralafrikanske republikk nær. Islam har liten utbredelse i Sør-Sudan.
I underkant av 40 % av befolkningen bor i urbane strøk. Tettest befolket er Nildalen og grenseområdene i øst og vest. De store, tørre områdene på begge sider av Nilen i nord er omtrent folketomme. I 2006 lever flere hundre tusen sudanesere i flyktningeleirer i andre land i regionen (hovedsakelig Kenya, Etiopia, Sentralafrikanske republikk, Kongo (tidl. Zaïre). Mange er også internflyktninger, dvs. flyktninger i eget land.
Religion
Islam er statsreligion og har tilslutning fra 50–60 % av befolkningen, dvs. den overveiende del av innbyggerne i Nord- og Mellom-Sudan (sunni-muslimer). I Sør-Sudan dominerer lokale, tradisjonelle religioner og kristendom. Selv om kristendommen har gamle røtter i Sudan, har den begrenset oppslutning. Ca. 10 % er katolikker, ca. 5 % er protestanter.
Språk
Arabisk er offisielt språk, og tales nord for ca. 10° n.br. I sør brukes arabisk bare i byene; her tales en rekke språk som alle hører til nilo-saharafamilien, bl.a. shilluk, dinka og nuer.
Sudan – utenrikshandel. Sudan har store underskudd i handelsbalansen med utlandet; og landet er avhengig av utenlandsk bistand, som i perioder har vært holdt tilbake fra flere donorer, pga. politiske forhold.
Sudans viktigste eksportvarer er olje, bomull, jordnøtter (peanøtter), gummi og levende dyr samt huder. Importen omfatter bl.a. maskiner, petroleum og petroleumsprodukter, kjemikalier og næringsmidler. Viktigste handelspartnere er Saudi-Arabia og Forente arabiske emirater, samt Kina – som er største avtaker av oljeproduksjonen, så vel som en kilde for import.
Sudan – samferdsel. Samferdselsnettet er mangelfullt utbygd og representerer et alvorlig hinder både for økonomisk utvikling og for befordring av bistand under tørkeperiodene. Det finnes ca. 48 000 km veier, hvorav 3160 km regnes som hovedveier. Store deler av veiene er ubrukelige i regntiden. Atbara er knutepunkt for jernbaner fra havnebyen Port Sudan ved Rødehavet, fra Wadi Halfa ved Nassersjøen i nord og fra Khartoum og områdene lenger sør. Samlet sporlengde er 4784 km, samt 1400 km i Gezira, som betjener bomullsplantasjene. Nilen er en viktig forbindelseslinje mellom nord og sør, og det finnes sammenlagt ca. 4000 km seilbare elver, hvorav 1723 km egnet for helårstrafikk. Viktigste havnebyer er Port Sudan og Suakin. Khartoum har internasjonal lufthavn.
