Surinam

Surinam. republikk i nordlige del av Sør-Amerika, ved atlanterhavskysten. Grenser mot Guyana i vest, Brasil i sør og Guyane Française (Fransk Guyana) i øst. Surinam har store, nesten ugjennomtrengelige skoger i det indre, og det meste av næringslivet og bosetningene er konsentrert langs kysten. Surinams økonomi er i stor grad basert på aluminiumindustrien, som utnytter landets store bauxittforekomster, og jordbruk. Landet har i mange år mottatt betydelig økonomisk bistand fra Nederland, men denne er sterkt redusert på grunn av uenighet mellom de to land i politiske og økonomiske spørsmål, og landets økonomiske situasjon er forverret. Etniske motsetninger mellom ulike folkegrupper, korrupsjon i byråkratiet m.m. bidrog til at det i 1986 brøt ut borgerkrig. Fredsavtale fra 1992.

Nederlandsk koloni 1668, indre selvstyre fra 1954, full uavhengighet 25. november 1975.

Navnet Surinam er etter en indianerstamme, og er også navn på en elv. Landet het tidligere Nederlandsk Guyana.

Surinam – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1987 er Surinam en kombinert presidentiell og parlamentarisk-demokratisk enhetsstat. Statsoverhodet, presidenten, velges av nasjonalforsamlingen for fem år. Han leder regjeringen, statsrådet og sikkerhetsrådet, er militær øverstkommanderende og utnevner regjeringens medlemmer. Visepresidenten er også statsminister. Regjeringen er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen, som velges i allmenne valg for fem år og har 51 medlemmer. Statsrådet omfatter foruten presidenten representanter for en rekke interessegrupper, de væpnede styrker og de politiske partier i nasjonalforsamlingen. Rådet er viktig. Det skal gi regjering og nasjonalforsamling råd og føre tilsyn med deres virksomhet; det kan suspendere lovvedtak det mener er i strid med forfatningen.
Administrativt

Administrativt er landet delt inn i ni distrikter samt hovedstadsområdet.
Rettsvesenet

Rettsvesenet omfatter en justisdomstol og tre kantonale domstoler. Lovverket bygger på nederlandske og franske forbilder.

Surinam – natur. Den nordlige delen av landet består av lavland. Langs kysten veksler sandstrender, mangrove og sumpmark. I sør ligger en del av Guyanahøylandet. Høyeste fjell er Juliana Top (1230 moh.) i Wilhelmina Gebergte. Fjellområdet er dannet i prekambrisk tid, lavlandet mot nord i tertiær og yngre (ved kysten). Landet har store områder med tett skog og er gjennomvevd av elver, de fleste seilbare i nedre løp.
Klimaet

Klimaet er fuktig, tropisk med jevn temperatur (27 °C) gjennom året og årsnedbør 1500–2500 mm, minst i sørvest. Nedbørmaksimum faller i perioden mai–juni, minimum i september–november; ingen tørketid.
Plante- og dyreliv

Ca. 90 % av landet er dekket av tropisk regnskog med bl.a. over 2000 trearter. Langs kysten er det mangroveskog, på fjellplatåene i sør er det savanne.

Pattedyrfaunaen er rik og omfatter pungrotter, mange gnagere, vestaper, maurslukere, beltedyr, ozelot, jaguar, navlesvin, tapir og hjorter. Nær 700 fuglearter, bl.a. papegøyer, duer, kolibrier og tukaner. Nesten 50 arter av hauker og falker, bl.a. mange glenter, karakaraer og skogfalker. Krypdyrene omfatter kaimaner, skilpadder, kvelerslanger (boaer og anakonda), klapperslanger, snoker, giftsnoker, tejuøgler og iguaner. Surinam har tallrike amfibier, særlig i de fire familiene løvfrosker, trangmunnfrosker, ekte frosker og ekte padder. Insektene er rikt representert ved bl.a. termitter, maur, biller og sommerfugler.

Surinam – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til 439 100. I 1960- og 1970-årene opplevde Surinam en kraftig utvandringsbølge, hovedsakelig til Nederland. Til tross for en naturlig tilvekst i befolkningen på over 2 %, førte utvandringen til nedgang i folketallet. Fra og med 1980-årene har emigrasjonen avtatt pga. restriktiv innvandringspolitikk i Nederland, og det er blitt ny vekst. Årlig befolkningstilvekst er beregnet til 0,8 % (2000–2005). Forventet levealder for kvinner er 74,7 år og for menn 69,2 år.

Befolkningen er sammensatt av mange etniske grupper. Den dominerende folkegruppen er kreoler, en blanding av europeere, asiater og svarte. Disse utgjør ca. 30 % av befolkningen. Ellers er det mange asiater, særlig indere, pakistanere og indonesere som til sammen utgjør 52 % av befolkningen. Svarte utgjør 10 % av befolkningen. Urbefolkningen består av arawak-(karib)talende folkegrupper, som til sammen utgjør ca. 2 %.

Gjennomsnittlig folketetthet er 2,7 per km2, men bortsett fra kystsonen med hovedstaden Paramaribo, er landet svært tynt befolket. Store områder i sør er helt eller delvis ubebodde.
Religion

Nesten alle de store verdensreligionene er representert, først og fremst hinduisme (27,4 %), kristendom (48 %), islam (19,6 %) og tradisjonelle religioner (5 %). Det finnes en liten gruppe jøder.
Språk

Nederlandsk er offisielt språk. Engelsk og hindi brukes også i stor utstrekning. Pidginspråket sranan (sranantonga) med grunnlag i engelsk, nederlandsk og afrikanske språk benyttes i kommunikasjonen mellom de ulike folkegruppene.

Surinam – næringsliv. Den økonomiske politikken har hatt en tendens til å være så ekspansjonistisk at den har ledet til store underskudd på statsbudsjett og betalingsbalanse og høy inflasjon (23,8 % i 2003). En mer restriktiv og liberaliserende politikk ble forsøkt fra 1993, men den måtte etter en tid delvis oppgis.

I 2004 bidrog jordbruk (inkl. skogbruk og fiske) med 6,9 % av BNP og sysselsatte 8 % av yrkesbefolkningen. Bare 0,5 % av landarealet er oppdyrket, vesentlig i kystområdene i nord. De indre delene er vanskelig tilgjengelige både for bosetning og kommunikasjoner. Størstedelen av arealet blir benyttet til risdyrking. Ris er landets viktigste landbruksprodukt og bidrar i dag med ca. 10 % av eksportinntektene. Ellers dyrkes forskjellige typer sitrusfrukt, bananer, grønnsaker, sukkerrør, mais kokosnøtter, maniok o.a. I 2004 tok eksporten av bananer til igjen etter et avbrudd på to år. Det holdes en del husdyr: storfe, sauer og geiter, griser og fjærkre.

Over 80 % av landet er dekket av skog, men skogen er vanskelig tilgjengelighet og er lite utnyttbar. Nesten all avvirkning bearbeides, som tremasse, bygningstømmer eller finérplater.

Rekefisket er viktig, og eksport av reker utgjør i dag ca. 10 % av landets eksportverdi.

Bauxitt er landets viktigste mineral, og utvinnes hovedsakelig i Marowijne-distriktet i øst. Produksjonen var 4,2 mill. tonn i 2003, og kontrolleres av amerikanske og nederlandske selskap. Det utvinnes dessuten jernmalm, mangan og kobber, og det finnes uutnyttede forekomster av platina og kaolin. I landets sentrale, østlige deler er det store forekomster av gull. I Saramacca og Tambaredjo, begge vest for Paramaribo, er det gjort oljefunn. Produksjonen av råolje har gått kraftig opp det siste tiåret. Nesten halvparten går til eksport, for øvrig går det meste til landets aluminiumindustri. Surinam har et stort potensial for vannkraft.

Utover aluminiumindustrien, som utnytter landets forekomster av bauxitt, er industrien relativt svakt utviklet. Det meste av den øvrige industrien har hovedvekt på nærings- og nytelsesmiddelindustri (juice, margarin, frosne reker, tobakk mm.), konfeksjonsindustri (skotøy) og sagbruk. Industrisektoren bidrar i dag med 23,7 % av BNP og sysselsetter 11 % av yrkesbefolkningen.

Servicesektoren bidrar med 55 % av BNP og 64 % av sysselsettingen.
Utenrikshandel

Drøye halvparten av eksportverdien er alumina og aluminium. Ellers eksport av gull, reker og fisk. Største mottaker av landets eksport er USA med 23 % av eksportverdien, Norge (19 %) og Nederland (11 %). Importen består av råolje, maskiner og transportmidler, industrielle ferdigvarer og næringsmidler. Viktige importland er USA (35 %), Nederland (15 %) og Trinidad og Tobago (12 %).
Samferdsel

Landets veinett omfatter hovedsakelig kystområdene, og ingen hovedveier er bygd til de indre områder av landet. Farbare elver og kanaler er derfor viktig for landets transport og kommunikasjon. Paramaribo er største og viktigste havneby; internasjonal lufthavn (Johan Adolf Pengel, tidl. Zanderij) 45 km fra Paramaribo.

Skole og utdanning

Det er obligatorisk og gratis skolegang for barn i alderen 6 til 12 år. Barneskolen er 6-årig, den videregående skolen er todelt (4 + 3 år). Landet har ett universitet i Paramaribo.
Massemedia

Det utkommer to dagsaviser, begge på nederlandsk, og fem publikasjoner som kommer ukentlig eller sjeldnere. – All kringkastingsvirksomhet administreres av den statlige organisasjonen Telesur NV. Det er 19 radiostasjoner, to statseide og 17 private, den viktigste er den statlige Stichting Radio Omroep Suriname (SRS). De sender på nederlandsk, engelsk, hindi, javanesisk og lokale språk. Det er tre fjernsynskanaler, to av dem statseide, også disse drives med reklamemidler. De sender på nederlandsk, engelsk, spansk, portugisisk og lokale språk.
Litteratur

Det tales over tjue språk i Surinam, og skrives litteratur på flere av dem. Av forfattere som skriver på nederlandsk kan nevnes Albert Helman (1903–96, De stille plantage, 1931), Bea Vianen (f. 1935), Leo Ferrier (f. 1940) og Astrid Roemer (f. 1947). Edgar Cairo (1948–2000) skrev på surinamsk nederlandsk og sranan. Poetene Dobru (pseudonym for Robin Raveles, 1935–83) og Trefossa (pseudonym for Henny de Ziel, 1916–75) skrev på sranan. Mange av Surinams forfattere er eller har vært bosatt i Nederland.

Surinam – historie. Da spanierne oppdaget kystene av området som senere fikk navnet Guiana (Berbice) i 1498, var det tynt befolket av karib- og arawakindianere. Spaniere og portugisere viste liten interesse for området, og først i 1651 ble det opprettet en handelsstasjon av briter fra Barbados, som lokket andre europeere til å investere i den nye kolonien. Det ble satset på plantasjedrift med afrikanske slaver som dyrket kakao, kaffe, sukker og bomull. Jøder fra Brasil bygde Amerikas første synagoge i Surinam i 1665. Ved Breda-avtalen i 1667 byttet Storbritannia rettighetene over Surinam med Nederland til fordel for Nieuw Amsterdam (New York). Nederland la lite vekt på denne kolonien hvor slaveopprør var meget utbredt. Kontrollen over kolonien vekslet mellom Nederland, Storbritannia og Frankrike under Napoleonskrigene inntil Nederland gjenvant den for godt i 1815. Da slaveriet opphørte i 1863, immigrerte et større antall arbeidere fra India, Java og Kina, noe som gjorde befolkningen, og dermed også politikken, svært heterogen.
Selvstendighet

I 1954 fikk Surinam (den gang kalt Nederlandsk Guiana) indre selvstyre, og først i november 1975 full uavhengighet. Det første valget i den nye staten i 1977 ble vunnet av Surinams Nasjonale Parti (Nationale Partij Suriname, NPS), som utgjøres av afrikanskættede kreoler. Henck Arron ble statsminister og Johan Ferrier president. På grunn av de dårlige utsiktene for undervisning, arbeid og sosial sikkerhet forlot nærmere halvparten av befolkningen Surinam i løpet av de første årene for å prøve lykken i Nederland. Nederland gav Surinam et vesentlig engangsbeløp og videre forpliktelser om utviklingshjelp, men det ble utrettet svært lite de første årene etter 1975. Konstant rivalisering på politisk nivå, korrupsjon og byråkratisering førte til utpreget misnøye i landet. Bauxittutvinning og et eget aluminiumverk ble etablert, men det var internasjonale aluminiumselskaper som gjorde fortjenesten. Det meste av utviklingshjelpen fra Nederland fant også veien tilbake til giverlandet gjennom nederlandske bedrifter som fremdeles hadde den økonomiske makten.
Revolusjonen

Arron-regjeringen ble avsatt av en gruppe yngre offiserer 1980, men president Ferrier fikk sitte. Militærledelsen og ministere ble fengslet, og en seksmanns ledelse av sivile og militære tok makten med Henk Chin A Sen som statsminister. Til tross for protester fra Nederland ble et radikalt reformprogram satt i verk. Grunnloven og forestående valg ble suspendert. Revolusjonens sterke mann, oberstløytnant Désiré Bouterse, avsatte i februar 1982 presidenten og inntok selv posisjonen som «Revolusjonens leder», mens den sivile Henri Neijhorst ble utnevnt til statsminister etter uoverensstemmelse mellom Chin A Sen og Bouterse. Henrettelsene av 15 opposisjonelle i desember 1982 vakte skarpe reaksjoner, og både Nederland og USA suspenderte alt økonomisk og militært samarbeid. Neijhorsts regjering gikk av, og den nye regjeringen under ledelse av Liagat Ali Errol Alibux led samme skjebne i januar 1984 etter omfattende streiker og press fra fagforeningene. Under ledelse av Bouterse ble det gjort forsøk på å innlede forhandlinger med de tidligere politiske partiene, stort sett for å tilfredsstille kravene Nederland satte for å gjenoppta den økonomiske støtten. 1986 ble forretningsmannen Pretaapnarian Radbakishun fra det Progressive Reformpartiet (Vooruitstrevende Hervormingspartij, VHP) utnevnt til statsminister med løfte om gjeninnføring av demokrati.
Ny grunnlov

I en folkeavstemning i 1987 gikk et overveldende flertall inn for innføring av en ny grunnlov, noe som førte til valg i november samme år. Opposisjonskoalisjonen Forenet Front for Demokrati og Utvikling (UFDD) vant en overveldende seier, mens militærledelsens Nasjonaldemokratiske parti (Nationale Democratische Partij, NDP) kun fikk 10 % av stemmene. Ramsewak Shankar ble utnevnt til statsminister, men ble avsatt av hæren julaften 1990 og erstattet av Jules Wijdenbosch fra NDP frem til valget i 1991.

Surinams økonomiske situasjon var på dette tidspunktet svært kritisk. Samtidig hadde Surinams Frigjøringshær under ledelse av Ronnie Brunswijk siden 1984 drevet væpnet opprør og sabotasje fra nabolandet Guyane Française. Valget i 1991 ble en knapp seier for opposisjonsfronten, nå under navnet Ny Front (Nieuw Front, NF). Det tok fire måneder før Ronald Venetiaan ble utropt til president. Den nye regjeringen gikk inn for å begrense hærens innflytelse, gjenopprette fred i landet samt å opprettholde et konstruktivt forhold til Nederland. I løpet av 1992 ble utviklingssamarbeidet med Nederland gjenopprettet, og en fredsavtale ble oppnådd med Surinams Frigjøringshær. I 1993 trakk Bouterse seg tilbake som leder for hæren; han ble i 1999 i Nederland dømt in absentia til 16 års fengsel for smugling av kokain.

Drastiske økonomiske innstramninger ble berømmet av Det internasjonale valutafond (IMF), men førte til økning i fattigdommen. Valget i 1996 førte til en koalisjonsregjering ledet av Jules Wijdenbosch fra NDP. Den nye regjeringen har lagt større vekt på sosiale forbedringer og økt nasjonal kontroll over bauxittproduksjonen og tømmerutvinning. Wijdenbosch maktet imidlertid ikke å innfri løftene, koalisjonsregjeringen gikk fra krise til krise og raknet til slutt helt. Han ble i 2000 tvunget til å skrive ut nyvalg og led et sviende nederlag. Velgernes misnøye gav koalisjonen Nieuwe Front voor Democratie 47,3 % av stemmene, med det resultat av Ronald Venetiaan igjen ble president. Han ble gjenvalgt i 2005, og den liberalledede regjeringskoalisjonen kunne fortsette med knepent flertall i nasjonalforsamlingen. Boutersee stilte igjen som kandidat for NDP. USA og Nederland varslet at normale forbindelser med Surinam ikke ville kunne opprettholdes med ham som president.

På begynnelsen av 2000-tallet måtte FN trekkes inn i en tvist med nabolandet Guyana om grenselinjen i de oljerike områdene utenfor kysten. Landet var samtidig rammet av synkende priser på bananer, bauxitt og andre viktige eksportvarer. I motsetning til andre land i regionen har Surinam, tross interessant og vakker natur, ikke lykkes i å utnytte turistnæringens muligheter. For å styrke tilliten til landets økonomi ble valutaen guilder i 2004 byttet ut med dollar. Men avhengigheten av råvareeksport, økende inflasjon, svulmende byråkrati og reduserte velferdstjenester utgjør fortsatt et betydelig hinder for fremgang.