Sveits, offisielt Confoederatio Helvetica. (se helvetierne; fork. CH), forbundsrepublikk i Sentral-Europa, grenser mot Frankrike i vest og sør, Tyskland i nord, Liechtenstein og Østerrike i øst og Italia i sør.
Sveits er så vel naturmessig som kulturelt og etnisk et meget sammensatt land. Gjennom landet går grensene for utbredelsen av tysk, fransk og italiensk språk; dertil har Sveits områder der retoromansk, et språk utviklet direkte fra latin, er bevart. I tillegg har svært uensartede konfesjonsmessige forhold ført til at landet ble et av reformasjonens arnesteder. Til tross for disse forholdene har Sveits utviklet seg til en sterk nasjonal enhet. Sine nåværende grenser fikk landet på Wienkongressen 1815, men først forfatningen av 1848 gjorde Sveits til en stat i moderne forstand. Til tross for mangel på de fleste råstoffer har Sveits utviklet seg til en betydelig industristat og et finansielt senter i Europa, og landets konsekvente nøytralitetspolitikk er bakgrunnen for at hovedsetet for en rekke internasjonale organisasjoner er plassert i Sveits.
Navnet etter kantonen Schwyz. Det kan være beslektet med det gammelhøytyske suedan, ‘brenne, svebrenne’, dvs. «det nedbrente landet». Det kan også være avledet av sequani, et gammelt navn på helvetierne, som bodde i landet i før-romersk tid. Ordet har sammenheng med sequana eller suites, ‘flytende vann,’ det vil si «landet som flere vassdrag flyter fra».
Sveits – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1874, senest endret 2000, er Sveits en konføderal republikk. Styresettet er demokratisk, men ikke parlamentarisk. Sveits’ politiske system regnes som et av de mest stabile i verden.
Lovgivende, bevilgende – og i noen henseender endog utøvende – makt er lagt til den folkevalgte forbundsforsamlingen (ty. Bundesversammlung, fr. Assemblé Fédérale). Denne består av to likeverdige kamre, et stenderråd (Ständerat/Conseil des États) og et nasjonalråd (Nationalrat/Conseil National). Stenderrådet har 46 medlemmer, valgt etter litt ulike regler for fire år, to fra hver kanton og én fra hver halvkanton. Nasjonalrådet har 200 medlemmer; de velges for fire år fra relativt like store kretser og etter forholdstallsprinsippet. Stemmerettsalderen er 18 år. Kvinnene fikk stemmerett først i 1971. Stenderrådet, som ikke velges etter folketallet, får gjerne en litt annen og mer konservativ sammensetning enn nasjonalrådet. Forbundslover må vedtas av begge kamre.
Ved forfatningsendringer og lovendringer kan det holdes folkeavstemninger. Det gis også adgang for velgerne til å ta initiativ til forfatningsendringer. Sveits har på denne måten et sterkere innslag av direkte demokrati enn noe annet vestlig land.
Regjeringen, som kalles forbundsrådet (Bundesrat/Conseil Fédéral), velges av den samlede forbundsforsamling etter forholdsmessige prinsipper. Forbundsrådet har sju medlemmer som bestyrer hvert sitt departement (ministerium). Forbundsforsamlingen velger blant de sju, for ett år av gangen, to medlemmer som innehar funksjonene som landets president og visepresident. Forsamlingen utnevner også en forbundskansler og en visekansler, som begge møter i forbundsrådet, men uten stemmerett. Selv om forbundsrådet er ansvarlig overfor forbundsforsamlingen, sitter den fast de fire årene den er valgt for.
Sveits er både regionalt, språklig og religiøst heterogent. Når landet likevel har vært så politisk stabilt, skyldes det at det sterkt desentraliserende system gir hver gruppe anledning til i stor grad å styre seg selv.
Administrativ inndeling
Landet har siden 1815 vært oppdelt i 22 kantoner, hvorav tre er delt i halvkantoner. Antallet kantoner økte i 1978 til 23, da den fransktalende katolske region Jura fikk kantonstatus. Kantonene har egne forfatninger og et omfattende indre selvstyre. Lovgivningsmyndigheten er som regel lagt til folkevalgte regionforsamlinger; regjeringen velges for det meste direkte av velgerne. Også på kantonnivå spiller det direkte demokrati, gjennom folkeavstemninger, en viktig rolle. I noen kantoner utgjør endog velgerne selv den lovgivende forsamling. På lokalt nivå har de vel 3000 kommunene et betydelig selvstyre. Bare de største byene har valgte forsamlinger. I de øvrige kommunene treffes politiske avgjørelser direkte på velgermøter.
Sveits – befolkning. Befolkningen i Sveits viste i 1950- og 1960-årene sterk vekst, 1,4 % årlig 1950–70. Veksten skyldtes for en stor del innvandring; 1960–70 utgjorde innvandringen 40 % av den totale befolkningsveksten. Med det økonomiske tilbakeslaget 1973–74 ble det tradisjonelle innvandringsoverskuddet avløst av en betydelig nettoutflytting, og 1970–80 sett under ett var den gjennomsnittlige årlige veksten 0,15 %. Fra og med 1980-årene har befolkningstilveksten igjen vist tendenser til økning, og i perioden 1991–96 var den 0,8 % årlig. Av denne veksten falt ca. 60 % på nettoinnvandring og ca. 40 % på naturlig tilvekst (fødte ÷ døde). Det utenlandske elementet spiller således en vesentlig rolle for landets befolkningsutvikling; det i 2004 bor 1 471 000 utlendinger i Sveits, dvs. omtrent 20 % av befolkningen (2006). De største gruppene er fra Italia, det tidligere Jugoslavia (alle delene inkl.), Portugal og Spania. Høyere levealder og et stadig synkende fødselsoverskudd har ført til at de over 65 år utgjør en stadig større del av befolkningen samtidig som tallet på de under 20 år synker.
Gjennomsnittlig befolkningstetthet var i 2006 180,7 per km2. Fjellandskapet bidrar til en svært ujevn fordeling og bosetningen er mer spredt enn i de andre mellomeuropeiske land. Tettest er bosetningen i Mittelland. Den tynnest befolkede alpekantonen har bare 26 personer per km2 (Graubünden). Landsbybebyggelse er den vanligste bosetningsform på landsbygda, som oftest er landsbyene små. I enkelte kantoner (f.eks. Appenzell og Jura) er enkeltgårder vanlig. De 5 største byene (Zürich, Basel, Genf, Bern og Lausanne) hadde 1997 bare 12,3 % av folkemengden. 67,5 % er i 2001 bosatt i urbane strøk.
Religion
Den sveitsiske befolkningen, inklusive utenlandske borgere, fordeler seg ganske jevnt mellom protestanter (ca. 40 %) og katolikker (ca. 46 %). Den lille minoriteten av gammel-katolikker (0,2 %) har et eget teologisk fakultet ved universitetet i Bern.
Kristne grupper i Sveits eksisterte allerede på 200-tallet. Bispeseter kjennes fra før 400; klostergrunnleggelser kom på 600-tallet. Huldrych Zwinglis reformasjon i Zürich fra 1519 og reformasjonsbevegelsen i Genève med Jean Calvin som leder gjorde Sveits til et konfesjonelt splittet land. Så sent som 1847 opplevde landet en kortvarig religionskrig mellom protestantiske og katolske kantoner; den gjaldt jesuittenes adgang til å opprette institusjoner i landet; resultatet av krigen var at forbundsstatens forfatning fikk et jesuittforbud, som ble opphevet i 1973.
I de tradisjonelt protestantiske kantoner Genève, Neuchâtel og Basel er kirke og stat skilt, mens den evangeliske kirke i Zürich og Bern har indre selvstyre, men karakter av statsunderstøttet folkekirke. Protestantiske teologiske fakulteter finnes ved universitetene i Basel, Bern, Zürich, Neuchâtel og Genève, katolske fakulteter i Fribourg og Luzern.
Den dialektiske teologi, med Karl Barth og Emil Brunner som de ledende navn, hadde sitt sentrum i Sveits. Basel misjonsselskap (1815) er et av verdens eldste.
Språk
Sveits har tre offisielle språk på nasjonalt nivå: tysk, fransk og italiensk. Et fjerde språk, retoromansk, er nasjonalspråk med rett til å brukes som offisielt språk i kantonen Graubünden. Ca. 65 % av den sveitsiske befolkningen taler tysk, ca. 19 % fransk, ca. 7 % italiensk og 0,8 % retoromansk. Kantonene Neuchâtel, Vaud, Genève og Jura er franskspråklige, i Bern, Fribourg (Freiburg) og Valais brukes både fransk og tysk, i Ticino italiensk, i Graubünden retoromansk (som fordeler seg på i alt fem tradisjonelle skriftspråkvarianter og siden 1980 et nytt forslag til fellesnorm), tysk og italiensk (på to områder i Sør-Engadin). De øvrige kantoner er rent tyskspråklige. Alle lag av den tyskspråklige befolkningen bruker lokale dialekter (Schwyzerdütsch) som vanlig talemål, men skriftspråket er høytysk standardspråk som i Tyskland og Østerrike.
Sveits – næringsliv. Sveits er et høyt industrialisert land samtidig som det har en i internasjonal sammenheng meget betydelig servicesektor. Servicesektoren domineres av finans- og forsikringsvirksomhet. Sveits har et meget godt utbygd bankapparat både hva gjelder organisasjon og utbredelse. Landets politiske stabilitet, den sterke sveitserfrancen og «Bankgeheimnis» (sveitsiske banker er bare i unntakstilfeller (ved mistanke om kriminelle aktiviteter som terrorisme, organiserte forbrytelser og skattesvindel) forpliktet til å gi opplysninger om sine kunder), har tilført bankene mye utenlandsk kapital. De to storbankene UBS (United Bank of Switzerland) og CS (Credit Suisse) hører til de ledende finanskonserner i verden. Turisme er også av økende betydning.
Sveitsisk økonomi er svært stabil, og har ekspandert kraftig i hele etterkrigstiden. Mangelen på råvarer og den geografiske beliggenheten sentralt i Europa, har bidratt til at Sveits i høy grad er avhengig av utenrikshandel. Fra midten av 1980-årene stagnerte økonomien noe, bruttonasjonalproduktet (BNP) økte med bare 0,2 % årlig i perioden 1985–96, samtidig som folketallet økte med 0,7 %. I 2005 var BNP per innbygger 35 300 USD, noe som var en av verdens aller høyeste.
Landbruk bidrog i 2004 med 4 % av BNP og sysselsatte 5 % av yrkesbefolkningen, industri (inkl. bergverk) bidrog med 34 % av BNP og sysselsatte 28 % og tjenesteytende næringer bidrog med 62 % av BNP og sysselsatte 67 % av yrkesbefolkningen. Arbeidsledigheten var 3,9 % i 2004. Sveits har et betydelig innslag av importert arbeidskraft, nesten 1/4 av yrkesbefolkningen er utlendinger.
Jord- og skogbruk
Jordbruket er, som resultat av landets topografi og høyde over havet, i vesentlig grad et husdyrbruk. Jordbruksarealet utgjør totalt 40 % av landets areal, bare 12 % av arealet er dyrket jord i egentlig forstand. Av dette er det meste eng og kulturbeiter, særlig i alpeområdene. Brukene er gjennomgående små og middelstore; gjennomsnittsarealet per bruk var 1990 i underkant av 100 daa jordbruksareal. Av bøndenes inntekter faller vel 3/4 på husdyrholdet. Den viktigste åkerveksten er hvete, som opptar vel tredjeparten av åkerarealet, andre kornslag til sammen litt under en tredjepart. Grensen for hvetedyrking går ved ca. 1200 moh., bygg, havre og rug noen hundre meter høyere. På den siste tredjedelen av åkerarealet dyrkes særlig fôrvekster, poteter, oljevekster, sukkerbeter, frukt, grønnsaker og vindruer. Frukt-, grønnsak- og vindyrking drives i de lavereliggende dalførene, særlig i Valais og Ticino. Vin produseres ellers ved Genèvesjøen og langs foten av Jurafjellene. Størstedelen av produksjonen av åkervekster er konsentrert til Mittelland.
Avkastningen i jordbruket er økt betydelig, men produksjonen dekker ikke mer enn vel halvparten av det innenlandske behovet. Landet er selvforsynt med melkeprodukter, kjøtt og hvete. Jordbruket nyter godt av subsidier, prisgarantier og importkontroll, og bøndene er garantert en inntekt tilsvarende industriarbeiderlønn. De viktigste landbrukspolitiske problemene er knyttet til liten gjennomsnittlig bruksstørrelse, stedvis meget sterk oppstykking av arealene og fraflytting av gårder i de mest avsidesliggende strøk. Jordbruket drives ofte i kombinasjon med utleie til turistformål, industriarbeid og dels også skogsarbeid.
Skogarealet utgjør om lag 1/4 av landets totalareal. Relativt mest skog har kantonene i Jurafjellene og For-Alpene. Av den produktive skogen eies omkring 1/3 av private, det øvrige er delt mellom kommuner og allmenninger. Staten har en liten andel skog.
Bergverk, energi
Sveits er generelt fattig på malmer, metaller og fossilt brensel. Av betydning er bare salt- og sodautvinning. Den eneste energikilde av betydning er vannkraften. Den nyttbare vannkraften er praktisk talt fullt utnyttet. Fra slutten av 1960-årene har man fått utbygging av kjernekraft- og større varmekraftverk. I første halvdel av 1980-årene stod kjernekraften for nesten hele økningen i elektrisitetsproduksjonen. I 2000 stod både kjernekraft og vannkraft for ca. 36 % hver av total elektrisitetsproduksjon og varmekraftverk for i underkant av 4 %. Sveits må importere drøye 80 % av energibehovet, primært i form av petroleumsprodukter, men landet er også nettoeksportør av elektrisitet. Målet for energiforsyningen er å ta i bruk forskjellige energikilder, også med henblikk på den videre utbyggingen av kjernekraften. Likeledes er en stabilisering av forbruket et mål. Atomkraftens fremtid er åpen: moratoriet mot å bygge nye kjernekraftverk gikk ut i år 2000.
Industri
På grunn av mangelen på innenlands råstoffer er industrien i meget stor grad innrettet mot høyt foredlede produkter. Bedriftene er gjennomgående små og mellomstore. Flere bedrifter er blant de fremste i verden på sine områder, og sveitsisk industri har etablert seg i en rekke land, dels ved datterselskaper og andre former for eierinteresser, dels ved salg av knowhow, lisenser o.l. Sveitsisk presisjonsindustri, som urindustrien, er verdenskjent. Det samme er sveitsisk sjokolade, ost og spedbarnsmat. Sveits har videre stor produksjon av generatorer og annet kraftverksutstyr, dieselmotorer og tekstilmaskiner, kontormaskiner og maskinverktøy, medisinsk utstyr m.m. Kjemisk industri er også stor, med hele 10 % av landets yrkesbefolkning. Bransjen har hovedvekt på produksjon av fargestoffer, landbrukskjemikalier og farmasøytiske produkter. Flere av verdens betydeligste farmasøytiske konsern har hovedkontor i Sveits.
Sveits har mistet noe av sin dominerende rolle i internasjonal urhandel, særlig på grunn av konkurranse fra Japan og andre land i Sørøst-Asia, men er fremdeles blant verdens ledende ureksportører. Urindustrien er lokalisert til Jurafjellene med hovedtyngde i La Chaux-de-Fonds, Biel, Grenchen og Le Locle, samt Genève. Utbyggingen av rørledninger for olje og gass har gitt støtet til en økende innenlandsk raffinering av petroleum siden midten av 1960-årene. Tekstil- og bekledningsindustrien finner man først og fremst i de østre deler av landet, fremfor alt i St. Gallen. De ulike distriktene har sine spesialiteter som bygger på lokale håndverkstradisjoner.
Sveits – turisme. Sveits er med sin storslåtte natur et av Europas fremste turistland. De viktigste turiststrøk finner man i høyalpene, i skogkantonene i de sentrale strøk av landet, og ved Genèvesjøen. Flere steder er turistnæringen en hovednæring. Hotellstandarden er høy; jernbaner, fjellbaner og skitrekk er bygd ut i sterkere grad enn kanskje noe annet sted i Europa. Turisttrafikken er meget stor til tross for at landet har et relativt høyt prisnivå, og den skaper et betydelig nettooverskudd i utenlandsk valuta.
Utenrikshandel
Sveits har stor utenrikshandel i forhold til folketallet, noe som har sammenheng med at landet mangler de fleste råvarer og fossilt brensel og i tillegg ikke er selvforsynt med matvarer. Eksporten består hovedsakelig av høyt foredlede industriprodukter. Sveits har tradisjonelt hatt et betydelig importoverskudd: i 1960-årene lå importen gjennomsnittlig ca. 20 % over eksporten. Fra midten av 1970-årene ble denne sterkt redusert, og fra 1990-årene av har Sveits hatt et eksportoverskudd. Sveits har videre kapitalinntekter og inntekter av visse tjenester, f.eks. renter på utenlandske lån, lisensinntekter, turisttrafikk, transitthandel, eksport av elektrisk kraft m.m., og overskuddene på betalingsbalansen er vanligvis betydelige. De regelmessige overskudd på betalingsbalansen har ført til en meget sterk stilling for sveitserfrancen og derved stadige revalueringer. Tyskland er viktigste handelspartner både med hensyn til eksport og import.
Samferdsel
Sveits har et godt utbygd kommunikasjonsnett. Som følge av landets sentrale beliggenhet i Europa må vei- og jernbanenettet ta en stor del internasjonal gjennomgangstrafikk, noe som setter store krav til kapasitet. Det er et viktig trekk i Sveits’ samferdselspolitikk å beholde denne trafikken, men på landets egne premisser m.h.t. miljøvern. Målet er å få mest mulig av transporten over på tog. Dette skal skje i rammen av det såkalte NEAT-prosjektet (Neue Alpen-transverale): for å høyne transportkapasiteten og for togtransport av trailere bygges nye tunneler gjennom Alpene: Lötschberg- og St. Gotthard basistunneler.
Sveits ble tidlig et gjennomgangsland for trafikken mellom Italia og Mellom-Europa. På 1800-tallet kom utbyggingen av alpeovergangene til kjørbare veier for alvor i gang, og ved stadige forbedringer har de nådd en imponerende standard topografien tatt i betraktning. Det finnes tre helårsforbindelser gjennom Alpene, Store St. Bernhard, St. Gotthard og San Bernardino, alle med betydelige tunneler under fjellovergangene. I lavlandet er veinettet svært tett. Et hovedproblem på veisektoren er kapasiteten på gjennomgangsveiene. Et spesielt trekk i veitransporten i Sveits er de mange togtransportene av biler, ikke bare over fjellovergangene om vinteren. Vedrørende fjellovergangene, se Alpene og de enkelte pass.
Jernbanene var fra først av helt privat drevne. På begynnelsen av 1900-tallet ble de fleste større selskapene slått sammen til et statseid selskap, Schweizerische Bundesbahnen. De største «private» selskaper er drevet av enkeltkantoner i nært samarbeid med statsbanene. Spesielt for jernbanedriften i Sveits er at den er helt elektrifisert. Vel 1/4 av linjenettet er smalsporet, vesentlig den private delen. På dette nettet finner man ved flere alpeoverganger en kombinasjon av vanlig fremdrift og tannhjulsdrift. For øvrig finnes en mengde lokale selskaper som driver rene fjellbaner, mest kjent er kanskje tannhjulsbanen til Jungfraujoch, den høyest beliggende jernbane i Europa (toppen 3455 moh.). I de senere år er jernbanenettet i stor grad utbygd til dobbeltspor, til å tåle høyere hastigheter (200 km/h) og gjøre reisene mer bekvemme. En ny alpebane til avlastning for trafikken gjennom Gotthard og Simplon planlegges.
Basel er en betydelig elvehavn. Viktigste lufthavner er Zürich (Kloten), Genève (Cointrin) og Basel.
Sveits – musikk. Folkemusikken omfatter germanske og romanske former, beslektet med nabolandenes folkemusikk. Særlig egenartet er musikken knyttet til krøtterdrift: alpehorn, jodling og Kuhreigen (kulokk).
Benediktinerklostrene i St. Gallen og Reichenau ble allerede fra 800-tallet viktige sentra for gregoriansk sang, med musikere som Notker Balbulus, Tuotilo og Hermannus Contractus. En internasjonalt betydningsfull tradisjon innenfor orgelbygging og -spill ble utviklet fra 1300-tallet med sentrum i Zürich, der komponisten Ludwig Senfl og musikkteoretikeren Heinrich Glareanus virket på 1500-tallet.
Etter en tilbakegang som følge av reformasjonen ble det ny vekst i musikklivet på 1700-tallet, med Jean-Jacques Rousseau som en av de ledende komponister. Hans Georg Nägeli stiftet i begynnelsen av 1800-tallet i tilslutning til Pestalozzis ideer en mannskorforening i Zürich som gav støtet til opprettelsen av lignende foreninger over hele landet. På slutten av 1800-tallet gav Friedrich Hegar gjennom sine korverker viktige bidrag til den folkelige sangen. Den Brahms-påvirkede symfonikeren Hans Huber og korkomponisten Hermann Suter var aktive rundt århundreskiftet.
Ledende navn med tysk kulturtilknytning på 1900-tallet er Volkmar Andreae, Ernest Bloch, Albert Moeschinger og Otmar Schoeck, og med fransk tilknytning Arthur Honegger og Frank Martin. Samtidskomponister av internasjonalt format er Willy Burkhard, Conrad Beck, Heinrich Sutermeister, Rolf Liebermann, Armin Schibler, Klaus Huber og Heinz Holliger.
Av utøvere som har oppnådd verdensberømmelse kan nevnes dirigentene Felix Weingartner, Paul Kletzki og Paul Sacher, pianisten Edwin Fischer og sopranen Edith Mathis.
Internationale Gesellschaft für Musikwissenschaft har sekretariat i Basel, som også er kjent for Schola Cantorum Basiliensis, et viktig senter for studiet av oppførelsespraksis i eldre tid.
Sveits – geologi og landformer. Sveits kan naturlig deles i tre landskaper, Jurafjellene i nordvest, Alpene i sentrale og sørlige deler og det såkalte Mittelland (fr. Plateau Suisse), et slette- og åsland mellom disse fjellområdene. Arealmessig dekker de henholdsvis 10 %, 60 % og 30 % av landets overflate. Avgjørende for dagens topografi er jordskorpebevegelsene som førte til dannelse av Alpene i tertiær. Dette skjedde ved innskyvning av jordskorpen fra sørøst hvorved Alpene ble foldet opp; i Jurafjellene, som lå i utkanten av foldesonen, har man bare fått slake folder som beholder den opprinnelige geologiske struktur. Mittelland er geologisk sett den yngste delen av Sveits. Her består grunnen av veldige mengder erosjonsmateriale fra Alpene.
Jurafjellene
Jurafjellene er bygd opp av sedimenter fra Jordens middelalder, vesentlig kalkstein, og størsteparten av området viser store symmetriske folder med en strøkretning sørvest–nordøst. Høyest på sveitsisk område når Mont Tendre (1679 moh.) nordvest for Lausanne. Elvene følger dalene; der de bryter gjennom kalkryggene er det dannet dype, trange slukter. Berggrunnen er utsatt for kjemisk forvitring og flere elver har dannet underjordiske løp. Jurafjellene er skarpt avgrenset mot Mittelland; i sør når fjellene frem til nordvestbredden av Lac Léman (Genèvesjøen).
I utkanten av Jurafjellene minsker foldene gradvis og landskapet får platåpreg, det såkalte «Plateau- eller Tafel-Jura» der berggrunnen har vært utsatt for forkastninger. Landskapet her har et trappetrinnlignende preg uten utpreget folding.
Alpene
Alpene har en meget innviklet geologisk struktur som følge av omfattende foldinger og overskyvninger under dannelsen. Alpekjedens hovedretning gjennom Sveits er østnordøst–vestsørvest. I nord går de såkalte For-Alpene, som består av kalkrike sedimentære bergarter fra jura og kritt, i veldige liggende folder som er skjøvet eller har glidd nordvestover. Disse kalles de helvetiske dekker og strekker seg fra Rhône-kneet i Valais over Vierwaldstätter See til Rhinen sør for Bodensjøen. Høyeste punkt er Säntis helt i nordøst (2503 moh.). For-Alpene faller i trinn ned mot Mittelland i nordvest uten noe skarpt topografisk skille. Med unntak av noen mindre snøbreer ved Säntis ligger For-Alpene i sin helhet under snøgrensen.
Sør for de helvetiske dekker finner man hardere, grovkrystallinske bergarter som danner Alpenes høyeste del med stort sett dobbelt så høye fjell som i For-Alpene. Berggrunnen her hører hovedsakelig til de penninske dekker, opprinnelig skifre fra Jordens mellomalder som på grunn av sin sentrale beliggenhet i fjellkjeden har gjennomgått en til dels sterk omvandling. Disse omdannede skifrene er gjennomsatt av gneiser og granitter av hercynsk opprinnelse, dels presset opp gjennom de overliggende, yngre sedimentene. Pga. den større hardheten i disse gneisene og granittene fremstår disse massivene i dag som Sveits’ høyeste fjellområder.
Viktigst er Monte Rosa-massivet med Dufourspitze, Sveits’ høyeste fjell (4634 moh.) nær grensen til Italia i sørvest, og de nærliggende fjellene Matterhorn (4478 moh.) og Dom (4545 moh.), Berner Alpen (Finsteraarhorn 4274 moh.) og Sankt Gotthard-massivet (Piz Rotondo 3192 moh.) sentralt i landet, samt Bernina-massivet nær grensen til Italia i sørøst (Piz Bernina 4049 moh.). I de høyeste deler av Alpene er det gravd ut en dyp dal med Rhônes og Rhinens (Vorderrhein) øvre løp. Vannskillet mellom disse går i Sankt Gotthard-massivet. Herfra renner for øvrig Reuss mot nord og Ticino mot sør. Disse fire elvene deler Alpene i fire hoveddeler, Berner Alpen i nordvest, Glarner Alpen i nordøst, Walliser Alpen (Alpes du Valais), i sørvest og Rätische Alpen i Graubünden i sørøst. Mest breer finner man i Berner Alpen og i vest; største bre er Grosser Aletschgletscher nord for Rhônes øvre løp, 120 km2 stor.
Sør for de penninske dekker, i det sørlige Ticino, finner man skyvedekker som tilhører de såkalte Sør-Alpene, som på samme måte som For-Alpene i nord hovedsakelig består av kalkstein. Disse når bare få steder over 2000 moh.
Under istiden var Alpene dekket av isbreer, hvis erosjon har hatt stor betydning for utformingen av dagens landskap. I lavlandet finnes endemorener som flere steder har demt opp sjøer, f.eks. sjøene på grensen til Italia i sør og Zürichsee.
Mittelland
Mittelland er å betrakte som en del av Alpene i videste forstand, men her domineres berggrunnen av mektige lag erosjonsmateriale fra disse fjellene (molasse). Mittelland har form som en trekant mellom Jurafjellene, For-Alpene og Rhinen langs grensen til Tyskland. Overflaten heller svakt fra sørøst til nordvest, gjennomsnittshøyde 400 moh. Landskapet har skarp avgrensning mot foldefjellene i Jura i nordvest, men går gradvis over i Alpene i sørøst, likeledes mot «Tafel-Jura» i nord. I Mittelland finner man de største sammenhengende landbruksområder i Sveits.
Vassdrag
I Sveits går vannskillet mellom flere av Europas viktigste vassdrag. De sørvestre deler av landet har avløp til Rhône som munner ut i Middelhavet, likeledes de vestre deler av Jurafjellene (via Rhônes bielv Saône). I Ticino og søndre deler av Graubünden har elvene avløp til Po og Etsch (Adige), begge med munning i Adriaterhavet. Engadin, også i Graubünden, gjennomløpes av Inn, bielv til Donau som munner i Svartehavet. Størstedelen av landet, de sentrale og nordre deler (i alt ca. 28 000 km2) har avløp til Rhinen og dens bielver (Aare m.fl.) som munner i Nordsjøen.
Sjøer
Sveits har mange sjøer, f.eks. Zürichsee, Vierwaldstättersee, Neuenburger See, Bieler See. Dessuten ligger deler av kjente sjøer som Bodensee, Genèvesjøen og Lago Maggiore i Sveits.
Sveits – klima. Landet har en kontinental beliggenhet, og Alpene skjermer i sektoren sør til øst, bare en mindre del ligger åpent mot innflytelse fra Middelhavet. Vandrende nedbørområder, oftest fra vestlig kant, gjør seg gjeldende til alle årstider. Nedbøren har likevel et markert sommermaksimum som ikke minst skyldes byger, til dels med hagl og tordenvær. Stasjoner 300–600 moh. har årsnedbør ca. 800–ca. 1200 mm. I Alpene kommer årssummen noen steder opp i 2500–3000 mm. I lavlandet er middeltemperaturen for januar omkring 0 °C, mens den for juli er 18–20 °C. Midtsommers ligger isotermen for 0 °C 3000–3500 moh. Når det strømmer varm luft fra sør mot Alpene, blir det sterk nedbør på sørsiden (Lugano har årssum ca. 1750 mm), mens det blir varm og tørr fønvind på nordsiden.
Sveits – planteliv. Vegetasjon og flora i Sveits er mangfoldig og preget av at landet ligger innenfor flere klimasoner. De vesteuropeiske eike- og bøkeskogene kommer inn i vest, mens det i de østlige delene vokser skoger av lerk og agnbøk. Det er utstrakte granskoger i nordlige, høyereliggende områder, mens Alpenes sørskråninger har skoger av ekte kastanje. De mest interessante floraelementene finnes i fjellfloraen, med en rik og variert flora av fjellplanter med relasjoner til andre fjellområder og til arktiske strøk. Mange av fjellplantene er imidlertid spesielle for Alpene (endemiske). Issoleie vokser opp til 4275 moh. på Finsteraarhorn, og er den høyestvoksende frøplante i Europa. Skoggrensen går ved ca. 1800 moh. i Nord-Sveits og ved ca. 2300 moh. på gunstige steder i Sør-Sveits. Dette gjelder barskogen. Løvskogen når rundt regnet 500 m lavere. Snøgrensen ligger på ca. 2500 moh. i Nord-Sveits, ca. 3200 moh. i Valais.
Sveits – dyreliv. Sveits har mer enn 75 pattedyrarter, bl.a. sørhare, rev, ilder, rådyr og hjort. Bjørnen var tidligere vanlig (byen Bern er oppkalt etter den), men ble forfulgt og utryddet. I 2005 ble den første bjørn siden 1904 observert, innvandret fra den økende stammen i Nord-Italia. Ulven ble også utryddet og dagens bestand på 5–6 dyr, først registrert i 1995, kommer også fra Italia. I fjellene lever hare, alpemurmeldyr, villkatt, alpesteinbukk og gemse.
Bortimot 400 fuglearter observert, omkring halvparten hekker årvisst. I fjell og skog forekommer mange som også finnes i Norge: Kongeørn, fjellrype, jerpe, perleugle, tretåspett, ringtrost, toppmeis og nøttekråke. Dessuten typiske mellomeuropeiske fjellarter som alpeseiler, murkryper, alpekaie og fjellspurv. Ved innsjøene hekker mange dykkere, hegrer, ender og vadefugler. Skallet ibis ble utryddet på 1600-tallet, den sjeldne lammegribben forsøkes gjeninnført.
17 krypdyr og hele 21 amfibier, bl.a. alpe-, fjell- og ildsalamander. 56 forskjellige fiskearter i landets mange elver og innsjøer.
Sveits – historisk tid. I folkevandringstiden trengte germanske folk inn, alemannene i nordøst og burgunderne i vest; de siste antok latinsk språk og kultur, og dette er opphavet til den senere deling av Sveits i en tysk og en fransk del. I sørøst hevdet den gamle befolkningen seg i Graubünden. I 530-årene ble hele Sveits innlemmet i Frankerriket, og ved delingen av dette 843 gikk Øst-Sveits til det tysk-romerske keiserrike og Vest-Sveits til Lothars rike, deretter til Øvre-Burgund 888 for så 1032 også å komme under det tysk-romerske keiserrike. Sveits tilhørte dette riket til 1499 (nominelt helt til 1648) og ble i denne tiden sterkt påvirket av tysk kultur og katolsk kirkeliv. Grever og biskoper var de egentlige landsherrer, men i alpelandene omkring Vierwaldstättersee holdt de gamle selvstyrte germanske bondesamfunnene seg, og fra siste halvdel av 1100-tallet begynte også byene å få betydning. Hertugene av Zähringen hadde riksmyndighet over størstedelen av Sveits, men da deres ætt døde ut 1218, inndrog keiser Fredrik 2 dens rikslen, og en rekke områder ble «riksumiddelbare». Også de tre skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden fikk keiserlig frihetsbrev og krevde riksumiddelbarhet, men kort etter begynte grevene av Habsburg, som var landgrever i Aargau, Zürichgau og Thurgau, samt fogder og godseiere rundt om i landet, sine forsøk på å underlegge seg hele Sveits.
I felles motstand mot habsburgerne sluttet de tre skogkantonene 1291 et «edsforbund», som ble opprinnelsen til den senere staten Sveits, 1309 oppnådde de faktisk riksumiddelbarhet, og etter seieren over hertug Leopold av Østerrike ved Morgarten 1315 ble edsforbundet gjort evig. Navnet Sveits er avledet av Schwyz, en av de tre opprinnelige kantoner. De sveitsiske bondeoppbudene slo gang på gang habsburgernes ridderhærer, og under disse krigene sluttet nye områder seg til edsforbundet: Luzern 1332, Zürich 1351, Glarus og Zug 1352 og Bern 1353; disse utgjorde senere sammen med de tre skogkantoner de åtte «gammelkantoner».
Fredsslutningen med habsburgerne 1389 gjorde Sveits til en makt som nabostatene måtte regne med, så meget mer som edsforbundet slo inn på en aggressiv utenrikspolitikk. Oppmuntret av Ludvig 11 av Frankrike la det seg også ut med Burgund. Hertug Karl den dristige ble slått flere ganger, og falt 1477. Dette befestet de sveitsiske bønders militære ry, og de ble tidens mest etterspurte og ansette leietropper; særlig på 1400- og 1500-tallet ble det vanlig at de gikk i fremmed tjeneste; de deltok da både i krigene i Italia og i de franske religionskriger. Også senere brukte de franske konger livgarder av sveitsere. Pavens sveitsergarde er et minne om denne tiden. Med Tyskland var det stadige rivninger, og keiserens tyske landsknekter ble stadig slått inntil han 1499 sluttet freden i Basel. Edsforbundet ble da erklært uavhengig av rikskammerretten og fritatt for riksskatter.
Sin fulle suverenitet fikk edsforbundet 1648 ved freden i Westfalen etter Trettiårskrigen. I mellomtiden hadde forbundet alt på 1400-tallet vært truet av sprengning på grunn av motsetningen mellom byene og landkantonene, men dette ble forhindret ved avtalen i Stanz 1481. Samtidig ble Fribourg og Solothurn opptatt i edsforbundet, mens Basel og Schaffhausen kom med 1501 og Appenzell 1513. Deretter bestod forbundet inntil 1798 av 13 kantoner, men til disse kom land og byer som hadde stilt seg under forbundets beskyttelse, og erobrede eller kjøpte områder. Reformasjonen på 1500-tallet førte til et dyptgående religiøst skille, endog til borgerkrig, se Zwingli. Genève, som 1526 sluttet seg til Bern og Fribourg og kort etter til edsforbundet, ble sentrum for den reformerte tro (Calvin); den katolske kirke holdt seg i skogkantonene (bondedistriktene), men ellers seiret reformasjonen. I hver kanton ble religiøs enhet strengt gjennomført, og under motreformasjonen og Trettiårskrigen holdt dette ofte på å føre til brudd mellom dem; på slutten av 1500-tallet sluttet de katolske kantoner et forbund med Filip 2 av Spania. I omkring 150 år, frem til de store revolusjonskrigene, hadde landet ytre fred, men det var fremdeles sterke indre motsetninger, både religiøse, politiske og sosiale, bl.a. krevde de tilsluttede og underordnede land politisk likestilling.
Et hovedtema i sveitsisk historie også i tiden omkring 1800 og senere var brytningene mellom sentralistiske tendenser og krefter som ønsket å markere kantonenes selvstendighet. Revolusjons- og Napoleonskrigene førte til store forandringer. I 1798 rykket franske tropper inn i Sveits. Det gamle, løst sammenbundne edsforbundet ble omdannet til en sentralisert «helvetisk» republikk etter fransk mønster, og kantonene redusert til forvaltningsenheter. En rekke stands- og føydalrettigheter ble avskaffet, og det ble erklært religions-, presse-, håndverks- og handelsfrihet. 1799–1800 kjempet franske og russiske styrker mot hverandre i Sveits, men franskmennene beholdt herredømmet i landet. Striden fortsatte, og 1803 gav Napoleon Bonaparte landet en ny forfatning. Sveits ble en forbundsstat av 19 kantoner, men utad var landet i realiteten en fransk vasallstat. Fremmedherredømmet ble imidlertid snart upopulært. Etter de alliertes innmarsj i Bern og andre byer i 1813 ble regjeringsformen fra før 1798 i prinsippet gjeninnført. På Wienkongressen 1815 garanterte stormaktene for alltid Sveits’ nøytralitet. Ifølge en ny forfatning ble Sveits et løst statsforbund mellom kantonene. I 1817 sluttet landet seg til den hellige allianse. I flere kantoner ble forfatningen forandret i reaksjonær retning, det ble gjort innskrenkninger i presse- og asylretten, og adelen, de gamle «patrisiske» borgerfamilier og kirken beholdt makten. I 1830-årene ble den liberale retning sterkere under inntrykk av julirevolusjonen. Forfatningene i de protestantiske kantonene ble ofte mer liberale, og mange kantoner gav asyl til politiske flyktninger. I de katolske kantonener gikk makten over til jesuittene og andre ytterliggående klerikale.
Forfatningsstriden mellom dem som ville styrke sentralmakten og dem som ville bevare mest mulig selvstendighet for kantonene ble sammenvevd med stridigheter mellom de konfesjonelle retninger. I 1845 dannet sju kantoner et «særforbund» (Sonderbund), og 1847 kom det til en kortvarig borgerkrig, hvor de rikere og mer folkesterke protestantiske kantoner vant en lett seier. Resultatet ble forfatningen av 1848, som innskrenket kantonenes makt og omdannet Sveits fra nærmest et statsforbund til en forbundsstat, ledet av en sentralregjering med sete i Bern. I samme retning gikk forfatningsendringen 1874. Folkeavstemning ble innført for hele republikken og kom til å spille en betydelig rolle i Sveits’ videre politiske utvikling. Det ledende politiske parti frem til 1919 var det radikal-demokratiske parti, som hadde tilslutning av den protestantiske middelstand og protestantiske bønder, særlig i de tysktalende distrikter. Partiet var antiklerikalt, sentralistisk og frihandelsvennlig. Det hadde fordel av valgordningen og til 1919 alltid flertall i forbundsforsamlingen. Partiet hadde ved sin side det liberal-demokratiske parti, som var konservativt i sosiale spørsmål og tilhenger av vidstrakt selvstyre for kantonene; partiet representerte det fransktalende borgerskap, fremfor alt i Genève. Det ledende opposisjonsparti var det katolske, ofte også kalt det konservative parti, som var klerikalt og først og fremst representerte de katolske bonde- og skogkantoner. Striden mellom kirke og stat og mellom sentralregjeringen og kantonene stod på høydepunktet i 1870-årene, samtidig med «kulturkampen» i Tyskland. Den ble etter hvert mindre bitter, og 1892 ble et medlem av det katolske parti valgt til medlem av regjeringen (forbundsrådet). Siden var det skikk at de to eller tre ledende partier var representert i regjeringen. De politiske forhold ble stabile; regjeringsmedlemmene satt ofte på livstid.
Oppkomsten av nye næringer førte også i Sveits til sosiale og politiske strukturendringer. Bedre kommunikasjoner la grunnlaget for en omfattende turisttrafikk, og Sveits fikk en industri basert på lokale håndverkstradisjoner, vannkraft og en arbeidsom befolkning. Industrialiseringen fra slutten av 1800-tallet førte til en rask vekst av industriarbeiderklassen. Alt fra 1860-årene hadde det vært en rekke små, sekteriske, sosialistiske bevegelser, men først 1889 ble det dannet et sosialdemokratisk parti etter tysk mønster, men med et sterkere antimilitaristisk og internasjonalt preg enn det tyske. Det hadde sin styrke i byer som Zürich og Basel, men fikk bl.a. på grunn av valgordningen liten politisk betydning før 1919. Under den første verdenskrig kom det nøytrale Sveits i en vanskelig stilling. Økonomisk var landet avhengig av eksport til Tyskland, mens det var avhengig av ententen når det gjaldt tilførsel av råstoffer og flere viktige næringsmidler som korn. Politisk var befolkningens sympati delt, de fransktalende var ententevennlige, mens de tysktalende enten var tyskvennlige eller nøytrale. Regjeringen fikk ved krigsutbruddet meget vidstrakte fullmakter av forbundsforsamlingen, og både sensuren og den økonomiske politikken vakte sterk kritikk. Mot slutten av krigen og i de første etterkrigsårene gikk en radikal bølge over Sveits. I november 1918 brøt det ut storstreik. Etter folkeavstemning ble det besluttet å innføre forholdstallsvalg til forbundsrådet. Ved valget 1919 mistet de radikale sin dominerende stilling; det ble et gjennombrudd for sosialdemokratiet og for et nytt bondeparti som var skilt ut fra de radikale. Et mindretall i det sosialdemokratiske parti dannet 1921 det kommunistiske parti. De politiske forhold i 1920-årene var stort sett stabile. Sosialdemokratene hadde en viss fremgang, de radikale en viss tilbakegang, men de var fremdeles det største parti. I regjeringen var de større borgerlige partier, men ikke sosialdemokratene representert. Det ble gjennomført en rekke reformer, 8-timersdag, alders-, enke- og uføretrygd, og kornmonopol. Men alle forslag om stemmerett for kvinner ble forkastet. Sveits ble hardt rammet av den økonomiske krise i 1930-årene, og den ble møtt med en utpreget deflasjonspolitikk. Arbeidsløsheten på landsbygda førte til politisk uro og til en viss fremgang både for kommunistene og for fascistiske grupper.
I utenrikspolitikken levde Sveits opp til sin tradisjonelle nøytralitetslinje. I løpet av 1800- og 1900-tallet har en rekke internasjonale institusjoner og organisasjoner fått sitt hovedsete i Sveits: Det internasjonale Røde Kors allerede 1864, Verdenspostforeningen 1878, Bernkonvensjonen 1888, Det internasjonale arbeidsbyrå fra 1920. Genève ble valgt til sete for Folkeforbundet da Sveits meldte seg inn 1920; Folkeforbundet måtte godta sveitsiske reservasjoner som ville gjøre det mulig for landet å holde seg nøytralt i en fremtidig krig.
Under den annen verdenskrig opprettholdt Sveits sin nøytralitet. Forsyningssituasjonen var noe lettere enn under den første verdenskrig, og denne gang sympatiserte det store flertall også blant de tysktalende med vestmaktene. Sveits fryktet imidlertid angrep fra Tyskland og Italia og måtte holde store styrker under våpen.
De senere årene har imidlertid Sveits’ rolle under og like etter den annen verdenskrig vært svært omdiskutert. Den sveitsiske «Bankgeheimnis» (bankenes taushetsplikt), som også har vært kritisert fra utlandet for å danne et skjulested for penger tjent på ulovlig vis, har vært kritisert fordi den førte til at bankinnskudd fra jøder som ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene ikke ble overført til arvinger etter krigen. Påstander om at sveitsiske banker «hvitvasket» gull og kunst som Nazi-Tyskland hadde stjålet fra jøder i okkuperte land, førte til at amerikanske myndigheter iverksatte en omfattende granskning. Granskningsrapporten som ble fremlagt i 1997 konkluderte bl.a. med at sveitsiske finansinstitusjoner hadde gjort det mulig for Tyskland å omsette beslaglagte verdier i leveranser som var viktige for den tyske krigsinnsatsen.
Etter krigen fortsatte Sveits sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk, og forsøkte å forene den med et engasjement for internasjonale hjelpeprogrammer. Landet ble derfor med i en rekke av FNs kulturelle, økonomiske og humanitære underavdelinger og den mellomfolkelige domstol, men sluttet seg ikke til FNs hovedorganisasjon før 2002, fordi man fant det uforenlig med nøytralitetspolitikken. Også i øst–vest-konflikten forsøkte Sveits å holde seg unna de militære og politiske blokkdannelsene. Sveits var imidlertid medlem av Marshall-planen, fra 1961 av OECD, og fra 1963 av Europarådet. Sveits kom med i EFTA fra starten av. I 1972 inngikk det en særavtale med EF, men anså da fullt medlemskap uforenlig med nøytraliteten.
Innenrikspolitisk har forholdene vært stabile, med forholdsvis små forskyvninger i partienes innbyrdes styrkeforhold. Ved en folkeavstemning 1971 ble det to tredjedels flertall for å gi kvinner stemmerett i forbundsanliggender, men kvinners stemmerett og valgbarhet til sentrale politiske posisjoner forble lenge et stridstema. I 1984 fikk landet det første kvinnelige regjeringsmedlem, og først i 1989 og 1990 innførte de to siste halvkantonene stemmerett for kvinner ved lokale valg. Siden 1959 har landet hatt koalisjonsregjeringer av de fire største partiene.
Ved valget i 1999 ble den store vinneren det høyrepopulistiske Sveitsisk Folkeparti (SVP) og dets leder, mangemillionæren Christoph Blocher. SVP ble etter valget det nest største partiet i nasjonalforsamlingen. Sosialdemokratene forble den største gruppen. SVP inntok førsteplassen ved valget 2003, med 28 % av stemmene, og med den følge at partiet fikk trumfet gjennom sitt krav om å øke fra én til to plasser i regjeringen. Blocher truet med at SVP ellers ville gå ut av regjeringen, noe som ville ha brutt med styringsmodellen fra 1959, som går ut på at alle de store partiene deler på statsrådspostene.
Etter at et flertall i en folkeavstemning i 1992 sa ja til at landet sluttet seg til samarbeidet i Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF), søkte Regjeringen også om sveitsisk medlemskap i EU. Som EFTA-land var Sveits med på å forhandle frem avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et skritt på veien mot fullt EU-medlemskap. Da det i folkeavstemning ble flertall mot ratifikasjon av avtalen, la landet EU-medlemsskapssøknaden til side. Det var de tysk- og italiensk-talende som hadde stemt nei; flertallet i de fransktalendes kantoner stemte ja til EØS-avtalen. Siden 1999 har Sveits og EU hatt en bilateral handelsavtale som senere er utvidet til flere virkeområder. I tråd med denne avtalen har sveitsisk bankvesen skjerpet kampen mot hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet. Etter en folkeavstemning i 2005 sluttet Sveits seg også til Schengen-samarbeidet.
Sveits har et betydelig innslag av importert arbeidskraft, totalt utgjør innvandrerbefolkningen ca. 20 % av innbyggerne (2006). Innvandrings- og flyktningepolitikk har vært et svært omdiskutert tema for flere folkeavstemninger siden 1970-årene. I 2002 ble et forslag som ville innebære en av Europas mest restriktive asyllover forkastet med knappest mulig flertall. Men etter det høyreorienterte SVPs valgseier i 2003 er innvandringspolitikken strammet til i flere omganger. Og at sveitserne gjennom en folkeavstemning i 2004 valgte å opprettholde en av verdens strengeste regler for statsborgerskap, vakte internasjonal oppsikt. I tråd med den tettere tilknytningen til EU har Sveits imidlertid både tiltrådt Dublin-konvensjonen om samordnet behandling av asylsøkere og åpnet sitt arbeidsmarked for EU-borgere fra de nye, østlige medlemslandene, noe som ble begrunnet med behovet for vekst i økonomien.
Sveits’ økonomi ekspanderte raskt i 1950- og 1960-årene, men siden har veksten vært moderat, i perioden 1984–94 skjedde det knapt noen endring i brutto nasjonalprodukt per innbygger og i 1990-årene opplevde landet en viss økonomisk tilbakegang og en periode med noe høyere arbeidsløshet, et problem som tidligere var ubetydelig. Landet har imidlertid overskudd på handelsbalansen og har en positiv betalingsbalanse, særlig som følge av den omfattende virksomheten i bankforretninger, assuranse og turisme.
Etter en folkeavstemning 2002 ble landet medlem av FN.
