Jan Mayen, norsk polarøy 540 km nordøst for Island, på grensen mellom Norskehavet og Grønlandshavet (71° n.br. og 8°30? v.l.); 377 km2. Største lengde 54 km, bredden 2,5–15 km.
Naturforhold
Geologi
Jan Mayen og den nærliggende havbunn er av vulkansk opprinnelse. Hele det vulkanske kompleks hever seg fra en havbunn på nesten 3000 meters dyp opp til Haakon 7s topp på kraterranden av Beerenberg, 2277 moh. Øya består av to hoveddeler, Sør-Jan og Nord-Jan som er forbundet ved et 29 m høyt eid. Den nordligste del fylles av Beerenberg, en av den nordlige halvkules mest maleriske og imponerende vulkankjegler. Krateret er 1,4 km bredt, 200–300 m dypt og fylt av is. Beerenberg er dekket av en svær brekrave ned til ca. 700 moh. To store jøkeltunger, Weyprechtbreen og Kjerulfbreen, og flere mindre breer, når helt til havet. Den sørligste del av øya har en lang rekke lave vulkan- og askekjegler, med Rudolftoppen som den høyeste; 769 moh. På Eggøyaodden, nær Sørlaguna, sees vulkanske ettervirkninger, i form av damp og gass som strømmer ut av småsprekker i jordskorpen.
Man regnet med at Beerenberg var utdødd inntil det i september 1970 kom et kraftig utbrudd langs en 5–6 km lang sprekk på nordøstskråningen av vulkanen, hvor det bygde seg opp 5 små kratere. Fra utbruddsområdet strømmet lava nedover. Etter hvert dannet det seg en strandslette av størknet lava, 3–4 km lang og 1,5 km bred. De nærmeste årene etterpå var det mindre utbrudd, og røyk og damp har fortsatt å stige opp fra krateret. I januar 1985 var det igjen et nytt, mindre utbrudd på nordspissen av øya. Fornyet studium av gamle rapporter og karter og av de geologiske forhold rundt Beerenberg levner ingen tvil om at det har vært vulkanske utbrudd i de to foregående århundrer. Undersøkelser av havbunnen i Norskehavet og Grønlandshavet har vist at Jan Mayen ligger nær skjæringspunktet mellom den vulkansk aktive midtatlantiske riftsone og en stor tverrgående bruddsone der man må være forberedt på nye utbrudd.
Pga. havets erosjon er det bratte, utilgjengelige skrenter langs det meste av kysten. Enkelte rester av landet står igjen som skjær ute i havet. Midt på øya ligger to store laguner, Nord- og Sørlaguna som er skilt fra havet ved sandvoller. Nordlaguna er en rest av et gammelt krater og er 39 m dyp. Sørlaguna er ganske grunn; tørker for størstedelen ut om sommeren. Nyttbare mineralforekomster er ikke funnet, men sjøsanden inneholder jern- og titanmineraler. Øya er kjent for sin rikdom på drivtømmer, men det meste er av dårlig kvalitet.
Dyre- og planteliv
Polarrev er eneste faste landpattedyr. Isbjørn besøker øya når drivisen ligger der. Av landfugler er snøspurv og grønlandssteinskvett årvisse, heipiplerke har hekket. Gjess, grønlandsjaktfalk og snøugle opptrer mer tilfeldig. Havhesten er tallrik og holder seg ved Jan Mayen hele året, unntatt når drivisen er tett rundt øya. Sjøfugler som kommer om våren for å hekke, omfatter ærfugl, tyvjo, krykkje, polarmåke og de fire alkefuglartene polarlomvi, teist, lunde og alkekonge.
Plantelivet omfatter vel 65 karplanter, et lignende antall moser og omkring 150 lavarter. Vegetasjonen er på sine steder forholdsvis frodig; islandsponniene som garnisonen hadde under den annen verdenskrig, fant alltid beite under lengre utflukter.
Klima
Middeltemperatur for kaldeste måned (februar) er –5,2 °C, og for varmeste (august) 5,5 °C. Gjennomsnittlig årsnedbør er 735 mm, med september–januar som de mest nedbørrike måneder. Om sommeren er øya ofte hjemsøkt av havtåke. Vinteren er stormfull. I området rundt Beerenberg blåser sterke vinder ned fra breområdet (katabaktiske vinder). Det kan imidlertid forekomme perioder med godt vær hele året.
Historie
Jan Mayen ble funnet under leting etter nye hvalfelter som fulgte etter oppdagelsen av Spitsbergen i 1596. Det er usikkert hvem som først fant øya. Fra 1608–12 skal den være sett av flere hvalfangere og sjøfarere og gitt forskjellige navn. Den første var Henry Hudson, som imidlertid ikke gir noen opplysning om oppdagelsen i sin dagbok. De første veldokumenterte oppdagelser ble gjort av engelske og nederlandske skuter i 1614, og øya er oppkalt etter kapteinen på en av de nederlandske skutene, Jan Jacobsz May van Schellinkhout. Det var mye grønlandshval i havet rundt Jan Mayen, og franskmenn, nederlendere og engelskmenn drev en innbringende hvalfangst. Nederlenderne hadde spekkgryter, hytter, varehus m.m. i de mange buktene, og Kvalrossbukta er det stedet sporene nå er tydeligst. Hvalfangsten ved Jan Mayen endte i slutten av 1640-årene, og man hører i den følgende tid lite eller intet om øya.
Den første som virkelig beskrev øya og tegnet kart som i hovedtrekkene er riktig, var den britiske hvalfanger og vitenskapsmann William Scoresby jr. i 1820-årene. Den Norske Nordhavs-Expedition besøkte øya i 1877, men den første større vitenskapelige ekspedisjon var en østerriksk i det første internasjonale Polarår 1882–83. Tidlig på 1900-tallet drev overvintrende nordmenn revefangst. Periodevis har det vært drevet sildefiske ved øya – i 1970-årene loddefiske. Ingeniør Hagbard Ekerold reiste i 1921 en meteorologi-stasjon og radiostasjon ved Jamesonbukta på østkysten. Den ble året etter overtatt av den norske stat, som i 1952 også kjøpte områder som var blitt okkupert av Ekerold og Birger Jacobsen.
Ved kgl. kunngjøring av 8. mai 1929 ble Jan Mayen lagt inn under norsk statshøyhet, og ved lov av 27. februar 1930 ble øya en del av riket. Etter at den annen verdenskrig brøt ut, ble personalet på den meteorologiske stasjon hentet av et norsk marinefartøy, og radioanlegget ble ødelagt (september 1940). Allierte sjøstridskrefter hindret i november 1940 en tysk styrke i å besette øya. I mars 1941 ble 13 norske soldater landsatt. En ny meteorologisk stasjon ble oppført i et lite dalføre inne på øya, og denne ble befestet og holdt til krigens slutt. Den norske garnisonen var på opptil 52 mann under krigen. I 1949 ble enda en meteorologisk stasjon oppført, ved Nordlaguna. I 1959 ble det bygd en stasjon for de elektroniske navigasjonssystemer Loran A og C ved Båtvika nord for Kapp Traill på Sør-Jan, og 1962 ble også værvarslings- og radiostasjonen overført dit. I 1960 ble det utbygd en flystripe i nærheten. En stasjon for et tredje navigasjonssystem, Consol, var i drift fra 1970 til midt i 1980-årene.
