Tadsjikistan

Tadsjikistan. (etter folkegruppen tadsjikere), republikk i Sentral-Asia, grenser til Usbekistan i nord og vest, Kirgisistan i nord, Kina i øst og Afghanistan i sør. I landets østligste del ligger den autonome regionen Gorno-Badakshan (63 700 km2).

Tadsjikistan er den eneste av de tidligere sovjetiske unionsrepublikkene der «statsfolket» er iranere, og landet skiller seg på den måten fra det øvrige Sentral-Asia. Tadsjikerne har for øvrig mye til felles med usbekerne. Tradisjonell levevei har vært jakt og nomadisk husdyrhold. Borgerkrigen, som har herjet siden begynnelsen av 1990-årene, har ført til store økonomiske og sosiale problemer.

Store deler av Tadsjikistan kom under russisk kontroll i 1860-årene. Fra 1918 del av den turkestanske autonome sovjetrepublikk, fra 1924 som den tadsjikiske autonome sovjetrepublikk innenfor den usbekiske unionsrepublikk. Status som unionsrepublikk i Sovjetunionen (1929–91). Landet ble uavhengig ved Sovjetunionens oppløsning 1991. President Imomali Rakhmonov har siden selvstendigheten ledet et strengt autoritært regime.

Tadsjikistan – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1994, endret 2003, er Tadsjikistan en enhetsstatlig, presidentstyrt og demokratisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år. Han leder den utøvende makt, utnevner statsminister, regjering og viktige embetsmenn og er militær øverstkommanderende. Lovgivende makt er lagt til Nasjonalforsamlingen, som har to kammer. Representanthuset (Majlis-Namojandagon) har 63 medlemmer som velges i direkte valg for fem år. Overhuset (Majlis-Millij) har 33 medlemmer; 25 valgte og åtte utnevnt av presidenten. I tillegg har tidligere presidenter sete i Overhuset. Styret er ustabilit; landet har vært preget av store motsetninger, til dels borgerkrig, og sentralregjeringen har ikke effektiv kontroll over landet.
Administrativt

Administrativt er landet delt inn i tre regioner (oblaster) samt hovedstadsområdet. I tillegg kommer den autonome regionen Gorno-Badakhshan. Regionene er inndelt i distrikter og byer.

Tadsjikistan – natur. Tadsjikistan er et fjellrikt land. Omtrent halvparten av landet ligger over 3000 moh., og det finnes en rekke fjelltopper over 7000 moh. Landets høyeste topp, Ismail Salmani (tidligere Kommunistfjellet) 7495 moh., var også det tidl. Sovjetunionens høyeste fjell. De eneste områdene med lavere sletteland finnes helt i nord, der Tadsjikistan skjærer inn i Usbekistan og Kirgisistan og omfavner en del av Ferganabassenget, og lengst i sør, omkring Kurgan-Tjube.

Den østlige del av Tadsjikistan domineres av Pamirs høyland. Her møtes fjellkjedene Hindukush, Karakorum, Tian Shan og Kunlun Shan. Lengst i nordøst ligger landets største innsjø, Karakul (Karokul), som er dannet av et meteorittnedslag for flere millioner år siden. Mot vest danner en av Alajs utløpere en barriere mellom Ferganabassenget i nord og de tett befolkede elvedalene i sør.

Det finnes til sammen ca. 10 000 km2 breer. I de utallige dalførene renner et nettverk av elver. De største er Syr-Darja i nord og Vakhsj. Elven Amu-Darja danner grensen mot Afghanistan i sør.
Klimaet

Klimaet er utpreget kontinentalt, men med store høydevariasjoner. Juli har middeltemperaturer rundt 27–30 °C, i januar –1 til –2 °C i dalførene, –20 °C i fjellområdene. Årsnedbør 150–250 mm, enkelte steder i fjellene 800–1500 mm, som stort sett faller som snø.

Tadsjikistan – befolkning. Folketallet ble 2008 beregnet til 7,2 mill. I likhet med andre sentralasiatiske republikker har Tadsjikistan tradisjonelt hatt en høy naturlig befolkningstilvekst, som følge av høye fødselstall og lav dødelighet, og landet har en «ung» befolkning. Forventet levealder for kvinner er 68,2 år og for menn 61,2 år (2008). Borgerkrig og naturkatastrofer i 1990-årene rammet befolkningen hardt.

Den etniske sammensetningen består av: 79,9 % tadsjikere, 15,3 % usbekere, 1,1 % russere og 1,1 % kirgisere. Andelen russere har minket sterkt siden selvstendigheten, men 2005 ble russisk gjeninnført som obligatorisk skolefag.

Bosetningen er konsentrert til dalførene, som til sammen utgjør under 10 % av landets areal. Den tetteste bosetningen finner man i de vestlige dalførene, særlig omkring Dusjanbe og i Ferganabassenget. Under 10 % av befolkningen lever i Pamir.

De fleste tadsjiker lever i landsbyer, qishlaqs. På grunn av mange fjell med bratte fjellsider er husene ofte bygd slik at det flate taket utgjør hagen til huset ovenfor. Største byer er hovedstaden Dusjanbe, Khudzjand (Khodsjent, tidl. Leninabad), Kuljab og Kurgan-Tjube.

Språk

Nasjonalspråket er tadsjikisk, som er et iransk språk. Det er morsmål for ca. 60 % av befolkningen og skrives med det kyrilliske alfabetet. Andre iranske språk i landet er persisk, pashto og de såkalte pamirspråkene i øst. De største språkminoritetene er de usbekisk- og russisktalende.

Tadsjikistan – næringsliv. Tadsjikistan er regnet som den fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Oppløsningen av Sovjetunionen med bortfall av tidligere markeder og handelsruter samt borgerkrig har ytterligere forverret landets økonomi. Fra 1985–95 sank BNP per innb. med over 10 % årlig, men siden tusenårsskiftet har veksten skutt fart. .

Til tross for at kun 6 % av landets areal er dyrkbar mark, er Tadsjikistans økonomi i hovedsak basert på jordbruk. Jordbruket (inkl. skogbruk) bidrog i 2008 med 23,8 % av BNP og sysselsatte 67,2 % av yrkesbefolkningen. Industri (inkl. bergverk) bidrog s.å. med 30 % av BNP og 7,5 % av sysselsettingen. Ca. 800 000 tadsjiker antas å ha fast eller sesongmessig arbeid i tidligere sovjetrepublikker.

Tadsjikistans viktigste naturressurs er elver og fossefall. Nye vannkraftverk har muliggjort eksport av elektrisitet. Et av verdens største damanlegg, Nurek, ligger nær Dusjanbe. Vannkraften har skapt grunnlag for etableringen av landets betydelige aluminiumsindustri. Vannkraft står for det meste av landets el-produksjon. Bygging av to av landets største vannkraftverk, med sikte på eksport til Russland og Iran, ble i gangsatt 2006, samtidig med en 700 km lang kraftoverføringslinje til Pakistan.

Gjennomføringen av økonomiske reformer har gått tregt Korrupsjonen er utbredt. Privatiseringen av større statsbedrifter er bare påbegynt. Imidlertid er tusener av småbedrifter, særlig innen handel og tjenesteytelser, blitt etablert med private eiere. For å tiltrekke utenlandsk investeringskapital ble restriksjoner på virksomheten for utenlandske banker hevet 2005.

Tadsjikistan – samferdsel. Det fjellendte landskapet vanskeliggjør utbygging av et godt kommunikasjonsnett. Veinettet er relativt godt utbygd, men enkelte områder er ufremkommelige i perioder av året. Tadsjikistan er knyttet til det usbekiske og turkmenske jernbanenettet både fra Khodsjent i Ferganabassenget og fra Dusjanbe. Dusjanbe har internasjonal lufthavn. For øvrig er innenriks lufthavner forholdsvis godt utbygd, men flere av dem ligger værutsatt til.

Skole og utdanning

Det er 9-årig obligatorisk skole. Barneskolen er 4-årig. Den videregående skolen er 7-årig (5 + 2 år). I 2000 gikk 85 % av den relevante aldersgruppen i barneskolen. Tadsjikisk er nasjonalspråket som alle må lære. Russisk ble innført som skolefag i 2005. De fleste minoriteter får undervisning i sitt morsmål. Landet har universiteter i Dusjanbe (grunnlagt 1948) og Khodsjent (1991).
Massemedia

Det er registrert ca. 200 aviser i landet, en del av dem er statskontrollerte, mange er knyttet til politiske partier og organisasjoner, ingen av dem er dagsaviser. Selv om pressefrihet er garantert i grunnloven, respekteres denne friheten lite i praksis. Det dominerende kringkastingsselskapet er statlig og under politisk kontroll. Ved siden av den statskontrollerte radioen, er det noen få private radiostasjoner. Dusjanbes første private radio ble startet i 2002. I tillegg til det statlige TV-selskapet er det ca. 30 private regionale og lokale TV-stasjoner.
Litteratur

Den klassiske tadsjikiske litteraturen utgjør en del av den persiske litteraturen (se Iran, litteratur). På 1800-tallet var Akhmad Markhdum Donisj (1827–97) en innflytelsesrik forfatter og formidler av vestlig (russisk) tenkning og litteratur. Sadriddin Aini (1878–1954), en fremtredende kulturpolitiker og ofte kalt den tadsjikiske litteraturens far, er særlig kjent for sine romaner. På 1900-tallet har innflytelsen fra russisk litteratur vært sterk, og vestlige sjangere er blitt innført etter russisk forbilde. Abul-Qasim Lohuti (1887–1957) er særlig kjent for sin episke og lyriske diktning. Sotim Ulughzoda er en av sovjettidens mest kjente prosaforfattere. Blant sovjettidens forfattere kan også nevnes roman- og novelleforfatteren Jalol Ikromi og lyrikerne Mirzo Tursunzoda, Mirsaid Mirshakar og Ghaffor Mirzo. På tadsjikisk finnes det også en rik episk og lyrisk folkelitteratur.

Tadsjikistan – musikk. En felles musikktradisjon for hele landet er knyttet til instrumenter som ghichak (feletype) og robab (lutt). Påvirkning fra uzbekene merkes særlig i slette- og dalområdene, med instrumenter som tanbur (langhalset lutt), chang (hakkebrett), surnai (skalmeietype), karnai (horn), juftnai (dobbelklarinett), haghara (tromme) og qairaq (steinkastanjetter). Tradisjonen blant de mer isolerte gruppene i fjellområdende omfatter karakteristiske folkesanger, maskedanser med dyreimitasjoner og humoristiske og satiriske spill. Deres viktigste lokale instrumenter er tulak (blokkfløytetype) og dumbrak (tostrenget lutt).

Musikkteorien bygger på eldre tyrkisk-persiske impulser, med elementer fra det arabiske makam- og det persiske avaz-systemet som grunnlag for skalaer og tonearter. Det er utviklet en egen tabulatornotasjon for tanbur.

Tadsjikistan – historie. Det har vært fast bosetting i det nåværende Tadsjikistan siden ca. 2000 år f.Kr. I oldtiden og tidlig middelalder inngikk området i Baktria, Sogdiana, Kushana-riket og det tyrkiske kaganatet (se Turkestan). I annen halvdel av 600-tallet ble området erobret av araberne og islamisert. Anti-arabiske oppstander i den iransktalende befolkningen i Transoxania førte til at hele det nåværende Tadsjikistan, Usbekistan og Khorasan i Iran ble forent under samanidene. Etter dette dynastiets fall ca. 1000 var Tadsjikistan under ulike lokale og fremmede herskere. Mongolene erobret landet 1221, Timur Lenk og timuridene hersket der fra annen halvdel av 1300-tallet inntil de ble styrtet av de usbekiske sjaibanidene, et nytt rytterfok fra øst som la under seg store deler av Sentral-Asia på begynnelsen av 1500-tallet. Sjaibanide-khanatet ble etter hvert splittet opp i flere mindre riker, hvorav to, Bukhara-emiratet og Kokand-khanatet, omfattet deler av det nåværende Tadsjikistan. Utover på 1700- og 1800-tallet opplevde disse rikene kulturell, økonomisk og militær tilbakegang. Da Russland begynte å trenge inn i Sentral-Asia i siste halvdel av 1800-tallet, maktet de i liten grad å yte motstand. I 1868 ble Kokand og en del av Bukhara innlemmet i Russland mens resten av Bukharas territorium ble russisk protektorat. På grunnlag av en britisk-russisk avtale 1895 ble det foretatt en permanent grensefastsettelse gjennom det tadsjikisk-befolkede område, slik at territoriet sør for Amu-Darja ble tilkjent Afghanistan.

Tadsjikene skiller seg ut fra de andre folkene i det tidligere russiske Sentral-Asia ved at de taler en variant av persisk (farsi). Svært store deler av Tadsjikistan består av høye fjell, og befolkningen er konsentrert på de få fruktbare lavslettene. Her utviklet det seg en to-språklig tyrkisk-persisk symbiose-kultur med sunniislam av hanifi-skolen som et felles bærende element. Etter som den politiske eliten var usbekisk-talende ble det persiske kulturelementet gradvis trengt tilbake til fordel for det tyrkiske.

I april 1918 ble den turkestanske autonome sovjetrepublikk opprettet, der deler av Tadsjikistan inngikk. 1921–23 var området herjet av borgerkrig mot sovjetmakten; den islamske såkalte basmatsji-bevegelsen ble ikke endelig slått ned før 1926. Bukhara-emiratet ble omgjort til folkerepublikk og fortsatte å eksistere frem til 1924, da den tadsjikiske autonome sovjetrepublikk ble dannet innenfor den usbekiske unionsrepublikken. Tadsjikistan ble så egen unionsrepublikk 1929. Ved at bolsjevikene delte Sentral-Asia inn i autonome enheter med utgangspunkt i språklige forskjeller, ble skillet mellom tadsjikisk og usbekisk for første gang gitt et politisk-administrativt uttrykk. Det var imidlertid nærmest umulig å trekke en fysisk grense mellom folkene; store tadsjikiske grupper kom til å bli boende i Usbekistan, mens Nord-Tadsjikistan, som utgjør en del av Fergana-dalen, hadde en betydelig usbekisk minoritet. Samtidig ble en rekke mindre folk i Pamir-fjellene gitt et eget autonomt område innen Tadsjikistan under navnet Fjell-Badakhsjan. Disse folkene taler forskjellige språk og dialekter og tilhører den ismaelittiske retning av sjia-islam. De viktige tadsjikisk-talende byene Bukhara og Samarkand ble liggende i Usbekistan og den lille byen Dusjanbe (i Stalin-tiden: Stalinabad) i sør ble gjort til hovedstad.

Under Lenins korenisatsija-politikk ble det etablert en ny tadsjikisk politisk og kulturell elite som ledet an i moderniseringen og sovjetiseringen av republikken. Under Stalin ble størstedelen av denne eliten anklaget for borgerlig nasjonalisme og rensket ut. Fra slutten av 1930-årene og til 1960-årene ble republikken hovedsakelig ledet av russere utsendt fra Moskva.

I sovjetperioden gjennomgikk Tadsjikistan en betydelig økonomisk utvikling. Fossene gav grunnlag for aluminiumproduksjon, uranforekomstene for våpenproduksjon og irrigasjon for bomullsproduksjon. Takket være store sentrale overføringer lå den årlige veksten i 1960- og 1970-årene rundt 8–10 %. Likevel forble republikken en av de fattigste i Sovjetunionen, blant annet fordi den hadde den høyeste fødselsraten og en årlig befolkningstilvekst på 3,5–4 %. Dette førte til betydelig overbefolkning og arbeidsledighet på landsbygda. Den kvalifiserte arbeidskraften i industrien var for en stor del tilflyttede russere og andre europeere.

I annen halvdel av 1980-årene, under perestrojka, var Tadsjikistan en av de første unionsrepublikkene som innførte en egen språklov som gjorde titulærbefolkningens språk til ‘statsspråk’. Dette førte til at noen russere begynte å flytte ut. Flere fulgte etter da det i februar 1990 brøt ut opptøyer i hovedstaden Dusjanbe. Det ble fremmet fremmedfiendtlige slagord, og over 20 mennesker mistet livet.

Klans- og regionslojaliteter står meget sterkt i Tadsjikistan. Angivelig ideologiske konflikter mellom kommunister, islamister og demokrater etter Sovjetunionens oppløsning har svært ofte vært uttrykk for tradisjonelle regionsmotsetninger. Kommunistene har stått særlig sterkt i den nordlige provinsen Sugdh (tidl. Leninabad, omkring Khodzjand) samt i Kuljab, mens islamistenes støttepunkter har vært i de sørlige og østlige regionene, Kurgan-Tjube, Garm og Pamir. Leninabad er den eneste del av landet som har en viss industri, og ledere herfra dominerte tadsjikisk politikk i sovjetperioden. Tadsjikistan ble formelt en selvstendig stat ved årsskiftet 1991/92. Ved presidentvalget i november 1991 vant den tidligere førstesekretæren for det tadsjikiske kommunistpartiet, Rakhmon Nabijev, som kom fra Leninabad.

1992 gikk en månedlang demonstrasjon utenfor parlamentet over i en regulær borgerkrig. Unge muslimer trådte frem som mujahedin-krigere. Nabijev dannet en «nasjonal forsoningsregjering», men harde kamper fortsatte mange steder i sør-provinsene; tidvis også i hovedstaden. Nabijev ble styrtet i september 1992, men borgerkrigen varte ved. Lokale krigsherrer opererte mer eller mindre uavhengig av begge de stridende parter; flere var tidligere kriminelle. Overgrep mot sivile forekom hyppig. Kommunisten Imomali Rakhmonov ble 1994 valgt til nytt statsoverhode. Rakhmonov-regimet avskaffet raskt de spede tilløp til fri presse og uavhengige samfunnsorganisasjoner. Opposisjonens styrker ble presset opp i fjellene i øst eller over grensen til Afghanistan. Geriljaen fikk våpen og utstyr fra enkelte mujahedin-ledere og foretok en rekke raid over grenseelven Pjandsja inn i Tadsjikistan. Våpenhvile kom i stand 1994. Etter en serie mislykkede forhandlinger mellom Rakhmonov-regimet og opposisjonen lyktes det 1997 å nå frem til en fredsavtale om bl.a. maktfordeling. Krigen mellom regjeringshæren og islamistiske opprørere var på sitt heftigste i Chatlonprovinsen i sørvest, der ca. 48 000 mennesker skal ha blitt drept. I alt antas borgerkrigen å ha kostet minst 60 000 menneskeliv.

Etter fredsavtalen fikk lederen for den militante islamistiske opposisjonen, Sayed Abdullah Nuri, plass i regjeringen som visestatsminister. En nasjonal forsonings-kommisjon ble etablert for å integrere islamistene i statlige institusjoner. Forbudet mot islamistiske partier ble hevet. Fredsavtalen gjorde imidlertid ikke slutt på den politiske volden. Nye stridigheter fulgte da væpnede islamister fra Usbekistan i årevis brukte Tadsjikistan som transittland for angrep mot Usbekistan og Kirgisistan. Etter tusenårsskiftet ble forholdene gradvis stabilisert, selv om tradisjonelle motsetninger mellom det nordlige og sørlige Tadsjikistan fortsatt gjorde seg gjeldende.

Ved presidentvalget 1999 ble Rakhmonov gjenvalgt for en 7-årsperiode; angivelig med 97 % av stemmene. Ved parlamentsvalgene år 2000 og 2005 styrket presidentens parti sin dominerende stilling, med over 70 % og 80 %. En folkeavstemning 2003 åpnet for at Rakhmonov kan stille til valg for ytterligere to 7-årsperioder som president. Observatører har kritisert valgene og regimets inngrep mot opposisjonen. Rakhmonov ble gjenvalgt som president i 2006, i et valg som ble sterkt kritisert av internasjonale observatører.

Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble tre flybaser stilt til disposisjon for USA under krigen i Afghanistan. 2002 sluttet Tadsjikistan seg til NATOs militære samarbeidsprogram Partnerskap for fred. Russland var imidlertid fortsatt Tadsjikistans viktigste sikkerhetspolitiske partner. I perioden 2004–06 avsluttet russiske tropper sin bevoktning av Tadsjikistans grense mot Afghanistan etter mer enn 70 år. Vaktholdet skal heretter besørges av Tadsjikistans egne styrker, men med russisk befal og finansiell og annen støtte fra Russland og vestlige land. Russland og Vesten har her en felles interesse i å få demmet opp for en massiv narkotikasmugling fra Afghanistan. En stor russisk fredsstyrke er forøvrig blitt stående i Tadsjikistan siden borgerkrigen, deriblant en divisjon med base utenfor hovedstaden Dusjanbe.

Etter tusenårsskiftet har Tadsjikistan undertegnet en rekke avtaler med Kina for å løse gamle grensekonflikter.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *