Taiwan, øy og en egen politisk enhet i Asia, utenfor kysten av Kina, 142 km sørøst for provinsen Fujian, skilt fra fastlandet av Taiwanstredet. Taiwan har etter 1949 i praksis utviklet seg som en selvstendig stat. Republikkens formelle navn er Republikken Kina og omfatter Taiwan-, Kinmen- og Matsuområdene. Til Taiwanområdet hører, i tillegg til hovedøya Taiwan, også øygruppen Penghu (Pescadores) i Taiwanstredet og noen mindre øyer. Kinmen- og Matsu-områdene er to mindre øyområder tett inn til Fastlands-Kinas kyst og er formelt en del av provinsen Fujian (Fuchien). Taiwan kontrollerer også to av de ubebodde Spratlyøyene i Sør-Kinahavet.
Taiwan ble styrt av Nederland og Spania (1624–61), den kinesiske krigsherren Cheng Ch’eng-kung (i Vesten kjent som Koxinga) 1661–83, det mandsjuriske Qing-dynastiet 1683–1895, Japan 1895–1945, og av Republikken Kinas Kuomintang-regjering (nasjonalistregjering) fra 1945. I forbindelse med kommunistenes maktovertakelse og deres etablering av Folkerepublikken Kina på fastlandet (Fastlands-Kina) i 1949, flyktet Kuomintang-regjeringen under ledelse av Chiang Kai-shek til Taiwan. ‘Republikken Kina’ ble således videreført på Taiwan. Regjeringen hadde gjenerobring av Fastlands-Kina som erklært mål frem til siste halvdel av 1980-årene. Fastlands-Kinas Beijing-regjering ser på sin side Taiwan som en utbryterprovins. Beijing-regjeringen reagerer sterkt på separatismeaktiviteter på Taiwan, og de har uttalt at de vil gå til militært angrep dersom Taiwan erklærer seg som selvstendig stat. Som følge av den politiske situasjonen har Taiwan lenge stått i en spesiell stilling. På den ene side har øyas eksportorienterte næringsliv vært tett integrert i den kapitalistiske verdensøkonomien. På den annen side har øya på grunn av Beijing-regjeringens ett-Kina-politikk stort sett vært avskåret fra internasjonalt diplomatisk samkvem. Rundt 1987 startet en demokratiseringsprosess. Det viktigste politiske stridsspørsmålet i den politiske debatten har vært spørsmålet om Taiwan skal erklære seg som en egen selvstendig stat.
Taiwan ble av portugiserne kalt Ilha Formosa, ‘Den vakre øya’.
Taiwan – forfatning og politisk system. Kinas forfatning fra 1947 ble, etter Chiang Kai-sheks nederlag for kommunistene, begrenset til Taiwan fra 1949, senest endret 2005. Taiwan er en enhetsstatlig republikk med et nokså demokratisk styresett. Øverste utøvende myndighet er lagt til statsoverhodet, presidenten. Han velges i allmenne valg for en periode på fire år og kan gjenvelges én gang. Presidenten har betydelige fullmakter, men de er blitt noe redusert ved de senere forfatningsendringer.
Etter 1947-forfatningen er Taiwans styresett bygd på prinsippet om fem styrende institusjoner (yuaner). Systemet ble 2005 noe forenklet, bl.a. ble det tidligere nasjonale råd på 300 medlemmer oppløst. Det lovgivende yuan, som fra 2005 er nasjonalforsamlingens eneste kammer, velges i allmenne valg for tre (tidligere fire) år. Det har fra 2007 113 seter (tidligere 225). Det utøvende yuan, regjeringen, er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen; statsministeren utnevnes av presidenten.
Administrativ inndeling
Formelt er Taiwan fortsatt en provins (i et samlet Kina). Provinsen Taiwan er lokalt inndelt i 16 fylker (hsien). I tillegg er det fem bykommuner og to storbyområder med spesiell status (Taipei og Kaohsiung). Det er valgte organer på lokalt plan.
Klima
Øya har tropisk til subtropisk monsunklima. Middeltemperaturen for januar varierer mellom ca. 15 °C i nord og 20 °C i sør; i juli 28–29 °C. Gjennomsnittlig daglig maksimums- og minimumstemperatur for Taipei er henholdsvis 33 og 24 °C i juli, og henholdsvis 18 og 12 °C i februar. Om sommeren blåser monsunen fra sørlig kant, og gir årets regnrikeste periode. Om vinteren blåser fralandsmonsunen fra nord og nordøst, med mindre regn, særlig på vestkysten. Gjennomsnittlig årsnedbør er 2500 mm; varierende fra 1300 mm langs vestkysten til over 6000 mm i fjellskråningene i øst. Gjennomsnittlig årsnedbør i Taipei er 2130 mm, med august som våteste måned (305 mm) og november som tørreste måned (66 mm). Særlig i tiden omkring monsunskiftet (juli–september) er tropiske orkaner (taifuner) hyppige, og forårsaker ofte store materielle skader.
Taiwan – geologi og landformer. Taiwan ligger på kontinentalsokkelen, skilt fra fastlandet av et 150–200 km bredt sund; et forkastningsbekken dannet i kvartær tid. Rundt 2/3 av øya består av fjell og åser; høyest i øst hvor fjellkjeden Chungyang Shanmo hever seg bratt fra kysten og når 3997 moh. i Yü Shan. Mot vest synker landet mer gradvis, og går over i et oppstykket åsland før det lengst vest ender i en ca. 50 km bred kystslette. De lengste elvene renner mot vest, og benyttes i stor grad til kraftforsyning og irrigasjon.
Taiwan – befolkning. Siden 1949 har befolkningen økt raskt grunnet høye fødselstall og forbedret helsetilstand i befolkningen (1956: 9,3 mill. innb.; 2006: 23 mill. innb.). De høye fødselstallene er redusert gjennom statlige familieplanleggingstiltak og økt økonomisk trygghet i befolkningen. Som følge av dette er befolkningssammensetningen under endring, og de eldres andel av befolkningen øker raskt.
Over 98 % av befolkningen er han-kinesere, de øvrige er urinnvånere. De fleste han-kinesere er etterkommere etter innvandrere som ankom fra fastlandet mellom 1760 og 1895. På grunn av et keiserlig forbud fantes det før 1760 kun en sporadisk innvandring, og ved nederlendernes ankomst 1624 er det beregnet at den kinesiske befolkningen kun talte 30 000. De fleste innvandrere kom fra den sørlige del av provinsen Fujian. En siste gruppe kinesere ankom etter 1945, særlig etter 1948 da Kuomintang-regjeringen med dens hær og byråkrater flyktet til Taiwan. Denne siste gruppen økte folketallet med to millioner.
Urinnvånerne (kaoshan-folket) regnes for å være av austronesisk opprinnelse og teller 455 000 personer (2004) fordelt på 12 grupper. Hver gruppe har sitt eget språk, men yngre mennesker behersker vanligvis mandarin eller taiwansk bedre enn forfedrenes språk. Urinnvånerne bodde opprinnelig på lavlandet og levde av svedjebruk, jakt og fiske, men de kinesiske immigrantene presset dem opp i fjellområdene. I moderne tid har mange yngre flyttet til byene for å finne arbeid.
Taiwan er et av verdens tettest befolkede land, og tettere befolket en noen provins i Fastlands-Kina, med en folketetthet på 636,7 per km2. De aller fleste er bosatt i de lavereliggende områdene i vest. Urbaniseringsgraden er høyere enn både Japan og USA. Rundt 70 % av befolkningen lever i store byregioner. De største byregionene (innb. 2004) er Taipei-Keelong (6,61 mill), Kaohsiung (2,75) og Taichung-Changhua (2,16).
Taiwan – næringsliv. Taiwan har siden 1950 hatt en nærmest eksplosiv økonomisk utvikling, og har endret seg fra å være et tilbakeliggende jordbrukssamfunn til et industriland med betydelig vareeksport. I dag inntar landet en plass blant verdens 12 ledende handelsnasjoner. Bruttonasjonalproduktet er i dag en av de høyeste i Asia. Den økonomiske utviklingen er nært knyttet til tette politiske og økonomiske forbindelser med USA før 1972, tett økonomisk samkvem med Japan og voksende økonomiske og kulturelle forbindelser med Kina etter 1987. Fra 1950 ble Taiwan (sammen med bl.a. Sør-Korea) av USA oppfattet som frontlinjeområde mot det kommunistiske Kina. Under betydelig amerikansk innflytelse ble det iverksatt intensive, statlig kontrollerte utviklingsstrategier med en bemerkelsesverdig vekst som resultat. Taiwan ble sammen med Sør-Korea, Hong Kong og Singapore omtalt som de nyindustrialiserende økonomier eller de «fire tigrene». Til forskjell fra Sør-Korea utviklet Taiwan aldri store handels- og industrikonglomerater. Den overveiende del av næringsstrukturen har i stedet bestått av små og mellomstore familiebedrifter iblandet store statlige monopolselskaper bl.a. innen energiforsyning, petroleumsindustri og telekommunikasjon. Den sterke statlige kontrollen over økonomien ble først svekket i 1990-årene gjennom en begynnende liberalisering av importhandelen, bank- og finanstjenestene og andre tjenesteytende næringer.
Landbruk
Landbrukssektoren bidrog med hoveddelen av eksportinntektene i 1950-årene, men har nå relativt liten betydning for økonomien totalt sett. Under det japanske styret ble det organisert intensiv dyrking av ris og sukkerrør, til dels på store plantasjer, for å forsyne det japanske hjemmemarkedet. I perioden 1949–53 gjennomførte Kuomintang-regjeringen med støtte og påtrykk fra USA en landreform som bidrog til at små familiebruk nå er den vanligste driftsformen.
Jordbruket er helt avhengig av kunstgjødsel grunnet tidligere tiders monokultur på et fra naturens side næringsfattig jordsmonn. Ca. 1/4 av landarealet er dyrket hvorav rundt halvparten brukes til våtrisproduksjon, ofte i rotasjon med andre vekster. Risdyrkingen er sterkt subsidiert, men produksjonen er likevel fallende. Ris er hovedbestanddelen i kosten og dyrkes de fleste steder. I litt høyere strøk dyrkes bygg, hvete soyabønner og durra. Sukkerrør dyrkes på Taichungsletta og Pngtungsletta.
Siden 1980-årene har hagebruk utviklet raskt. Det dyrkes en rekke frukter, med ananas og mango som de vanligste, og et stort utvalg med grønnsaker.
Gris er ledende i husdyrholdet, fulgt av storfe og sau. Av fjærkre holdes mest høns, fulgt av ender og gjess. Siden midten av 1960-årene er husdyrholdet gradvis blitt overført til store industrielle farmer, og kjøtt produseres for eksport.
Skogen dekker ca. halvparten av landarealet og omfatter for det meste fjellterreng. Den er derfor delvis utilgjengelig for kommersiell utnytting. Viktige treslag er bambus, teak og ulike furuarter. Myndighetene har siden 1980-årene fokusert hovedsakelig på bevaring, og hogsten er derfor minimal.
Fiske
Taiwan har siden 1960-årene bygd opp en stor havgående fiskeflåte. Det tidligere så viktige kystfisket har nå liten økonomisk betydning, delvis som følge av industriell forurensning av kystfarvannene. Viktige fiskehavner er Keelong, Kaohsiung, Suao og Makung.
Bergverk, energi
Mineralressursene er generelt små. Forekomstene av steinkull, olje og naturgass er små, av liten økonomisk verdi. Ellers utvinnes sjøsalt langs vestkysten samt noe svovel, marmor, kalkstein og dolomitt. Vannkraftreservene er beregnet til 5048 MW hvorav 1592 er utbygd. Med de små innenlandske energikildene er energiforsyningen helt avhengig av importert råstoff. Det finnes tre kjernekraftverk, mens byggingen av et fjerde ble midlertidig stoppet i 2000 grunnet miljøhensyn. Mer enn 3/4 av energiproduksjonen foregår i sør, hvilket gjør energiforsyningen til nord utsatt for naturkatastrofer.
Industri
Den moderne industriutviklingen begynte i 1950-årene da myndighetene med betydelig amerikansk hjelp og rådgivning igangsatte en importsubstitusjonspolitikk. Formålet var å bygge opp en egen industri for produksjon av lettere konsumentvarer for det innenlandske markedet ved hjelp av sterke restriksjoner på import. Gjennom klart definerte mål kontrollerte myndighetene tilgangen til kreditter, råstoffer, utstyr og arbeidskraft. I 1960-årene ble politikken lagt om til eksportorientering, og Taiwan begynte å ta aktiv del i verdensøkonomien. Utenlandske investeringer (fra USA, Japan og utenlandskinesere) ble tiltrukket av billig, disiplinert og godt utdannet arbeidskraft. Eksportorienterte soner ble opprettet flere steder. Særlig ble tekstilindustrien og produksjonen av elektriske husholdningsapparater utbygd. Samtidig ble den sterke beskyttelsen av innenlandsmarkedet opprettholdt. Fra midten av 1970-årene til ut i 1980-årene ble industristrukturen gradvis justert til større fokus på tungindustrien. Store utbyggingsprosjekter ble igangsatt og omfattet jern- og stålverk, petroleumsraffinering, petrokjemisk industri og produksjon av maskiner og utstyr foruten kraftig utbygging av energiforsyningen og samferdselen. Utover 1990-årene utviklet produksjon av høyteknologiske informasjonsprodukter seg til å bli en ny økonomisk hovedpillar. Mange bedrifter utviklet seg fra å bare være produsenter for utenlandske oppdragsgivere til selv å utvikle egne verdensledende produkter. Den arbeidskraftkrevende delen av produksjonen ble flyttet ut til Fastlands-Kina og andre land, mens det meste av den høyteknologiske virksomheten er beholdt. Taiwan er nå en av verdens tre største produsenter av maskinvarer (hardware), og programvarer (software), skjermterminaler, moderkort m.m. Den høyteknologiske industrien er særlig konsentrert til en høyteknologisk industripark som ble åpnet ved Hsinchu i 1980, og som senere er utvidet flere ganger. Nye høyteknologiske industriparker er senere åpnet ved Tainan og Taichung.
Turisme
Turismen er relativt ubetydelig til tross for svært vakker natur og at Taiwan er kjent for god mat og en vennlig befolkning. Japanere er tradisjonelt den største gruppen. Turistankomster fra Kina har et stort potensial dersom forbindelsene med Fastlands-Kina forbedres.
Utenrikshandel
Taiwans sterke økonomiske fremgang skyldes i stor grad landets konkurransedyktighet og vekst på eksportmarkedet. Varehandelen overskygger fullstendig tjenestehandelen (shipping, transport og turisme) med utlandet. På den annen side gjør mangelen på naturressurser og et relativt lite innenlandsmarked Taiwan avhengig av utenrikshandel. Enorme overskudd på utenrikshandelen i 1970- og 1980-årene førte til at Taiwans utenlandske valutareserver har vokst til å bli blant verdens største. Siden begynnelsen av 1990-årene har Taiwan gradvis åpnet sin økonomi med å redusere tolltariffer og lettet adgangen for et videre spekter av utenlandsk import. Nesten all eksport består av industrivarer. Importen består hovedsakelig av råvarer, halvfabrikata, maskiner og utstyrsprodukter. Taiwan er en storimportør av kjemikalier som er ingredienser i plastikk- og klesindustri.
Viktigste eksportmarked er Fastlands-Kina med Hong Kong. Fra Japan importeres maskiner, utstyr og konsumentvarer, og fra USA industrielle råvarer og andre ingredienser til industrien. Taiwan kjøper også kapitalvarer fra Tyskland og Sør-Korea og råvarer fra Malaysia, Australia og Midtøsten.
Taiwansk kapital foretar dobbelt så mye direkte utenlandsinvesteringer (det meste til Fastlands-Kina fulgt av Sørøst-Asia og USA) som landet mottar. De største investorene i Taiwan er Japan og USA. Taiwan mottar ingen økonomisk hjelp fra utlandet. Selv bidrar landet bare med ubetydelig utviklingsbidrag til andre land.
Samferdsel
Taiwan har siden 1970-årene utviklet store samferdselsprosjekter. Motorvei forbinder Taipei med Kaohsiung, og nye motorveiprosjekter som forbinder vestkysten med østkysten er igangsatt. Jernbanen består av to linjer; en vestlig og en østlig som sammen gir en sammenhengende forbindelse rundt øya. En høyhastighetsbane mellom Taipei og Kaohsiung er under bygging. Taiwan har 2 internasjonale flyplasser (Chiang Kai-shek nær Taipei og Hsiaokang nær Kaohsiung). Det største og eldste flyselskapet er China Airlines, men liberalisering av flytrafikken har ført til oppvekst av en rekke nye selskaper. Kaohsiung i sør er en av verdens største varehavner. Andre store havner er Keelung (i nord) og Taichung.
Taiwans strategiske beliggenhet i Øst-Asia og landets tekniske og økonomiske ressurser har ført til at flere internasjonale fraktselskaper har sine regionale hovedkvarter på Taiwan. Verdens største container-rederi er taiwansk, og en rekke internasjonale flyprodusenter er etablert på Taiwan.
Taiwan – film. Under den annen verdenskrig produserte japanerne propagandafilmer på Taiwan, og deres atelierer ble overtatt av nasjonalistene da disse kom til makten. Etter at kommunismen seiret på fastlandet vokste en kommersiell filmindustri frem. Den nådde et årskvantum på ca. 100 spillefilmer i slutten av 1950-årene. Et statlig selskap, Central Motion Picture Corporation (CMPC), ble dannet 1954. Produksjonen sank kraftig i 1960-årene. En ny giv kom imidlertid fra Hong Kong-produsenter som Lee Han-Hsiang og Hu-Chin-Chuan, og taiwansk film- og kinoindustri beholdt nære forbindelser med Hong Kong. Samarbeidet med Kina for øvrig ble underlagt restriksjoner.
I begynnelsen av 1980-årene kom den såkalte «hsin-jui», en «ny bølge», som gav taiwansk film en sterkere samtidsorientering og resulterte i internasjonal oppmerksomhet. Blant de fremste regissørene var Hou Hsiao-Hsien med Tid for å leve, tid for å dø (1985) og Tristhetens by (1988; Gulløven i Venezia), og Edward Yang med En Taipei-fortelling (1984). Siden har produksjonen igjen sunket i konkurranse med videobransjen og importen fra Hong Kong og USA; for å ta opp kampen har taiwanske produsenter engasjert filmstjerner fra Hong Kong. Ang Lee har gjort seg bemerket med Bryllupsnatten (1993) og Spis drikk mann kvinne (1994), men arbeider i vesten. Blant aktive regissører i 1990-årene kan nevnes Richard Chen, Peter Wang og Sylvia Chang.
Taiwan – historie. Kinesiske historieskrivere beretter om enkelte ekspedisjoner til Taiwan mellom 600- og 1300-tallet. Men først sent på 1400-tallet begynte bosettingen av kinesere fra fastlandet. Portugiserne besøkte øya 1590 og gav den navnet Ilha Formosa. Så fulgte nederlendere og spaniere. I 1646 fikk nederlenderne kontroll over hele øya, men de ble allerede 1661 fordrevet av den kinesiske sjøkriger Koxinga som grunnla et rike der. Hans sønn bukket under for mandsjuene 1683. Siden var Taiwan kinesisk, inntil øya 1895 ble avstått til Japan.
Under den annen verdenskrig var Taiwan en viktig japansk fly- og flåtebase. På Kairo-konferansen 1943 besluttet de allierte at Japan etter krigen skulle avstå Taiwan til Kina. Ved Japans kapitulasjon besatte amerikanerne øya; 25. oktober 1945 ble den avstått til Kina og siden styrt av nasjonalistene. Dette vakte misnøye blant «innfødte» taiwanere. 28. februar 1947 innledet nasjonalisttropper fra fastlandet en massakre som varte i ukevis. Ifølge en offisiell rapport fra Taiwan-regjeringens granskningskommisjon, offentliggjort i 1992, ble mellom 18 000 og 28 000 innfødte taiwanere drept, deriblant mange som tilhørte øyas elite. Da Chiang Kai-shek måtte oppgi det kinesiske fastlandet, opprettet Kuomintang-regjeringen i desember 1949 sitt hovedkvarter på Taiwan, som fra da av utgjorde det alt vesentlige av Republikken Kinas (Republic of China) territorium. Under Chiangs styre ble maktapparatet dominert av fastlandskinesere mens taiwanere ble holdt utenfor.
I september 1954 begynte kommuniststyrker å beskyte nasjonalistenes forsvarsverker på øyene Quemoy og Matsu med tungt artilleri; samtidig ble det gjennomført en propagandaoffensiv om å «befri» Taiwan. Under den spente situasjonen gikk USA inn i en forsvarspakt med Taiwan-regjeringen; USAs 6. flåte patruljerte Taiwanstredet. I april 1955 opphørte bombardementet, men Beijing-regjeringen fastholdt sitt krav på Taiwan. Spørsmålet om Taiwans regjering skulle representere Kina i FN stod på Hovedforsamlingens dagsorden fra 1950. I 1971 kom vedtaket om at Beijing-regjeringen skulle overta Kinas plass. Chiang Kai-sheks sønn, Chiang Ching-kuo, ble statsminister i 1972. Ved farens død i 1975 overtok han som leder for Kuomintang og ble i 1978 valgt til president. Inntil sin død i 1988 endret han gradvis den strengt autoritære styreform, og ettpartisystemet ble brutt i 1986. Ved valget samme år fikk Democratic Progressive Party (DPP) en firedel av stemmene og etablerte seg som det ledende opposisjonsparti. DPPs slagord har vært «ett Kina, ett Taiwan», dvs. et selvstendig Taiwan og nei til gjenforening med Kina.
Lee Teng-hui, som 1988 ble den første taiwansk-fødte i presidentstillingen, førte demokratiseringsprosessen videre. Hans pragmatiske politikk førte imidlertid til indre brytninger innen KMT. I 1992 dannet utbrytere fra KMT et eget parti, Nye Parti. Dette har stilt seg kritisk til presidentens politikk med å øke innslaget av «innfødte» taiwanere innen forvaltningen, og andre uttrykk for den såkalte «taiwaniseringen av Taiwan». Lee Teng-hui ble gjenvalgt med 54 % av stemmene ved Taiwans første direkte presidentvalg 1996.
Ved presidentvalget år 2000 seiret opposisjonspolitikeren Chen Shui-bian fra DPP. Fra KMT-regjeringens flukt til Taiwan 1949 og frem til Chens seier var Taiwan blitt styrt av nasjonalistpartiet Kuomintang, som frem til 1987 var eneste tillatte parti. Etter en rekke landsomfattende frie valg er det dannet et mønster med to politiske leirer. Spørsmålet som dominerer både innen- og utenrikspolitikken er forholdet til Folkerepublikken Kina på fastlandet. Det går en bitter skillelinje gjennom samfunnet mellom «selvstendighetsivrere», dvs. tilhengere av Taiwans selvstendighet, og «nasjonalistene» som holder fast ved prinsippet om «ett Kina».
Begge leirer har samme markedsliberale filosofi i økonomiske spørsmål og skiller seg knapt fra hverandre på den tradisjonelle høyre-venstre-skalaen.
DPPs hovedsak, ved siden av demokratiseringen, har vært Taiwans selvstendighet og nei til gjenforening med fastlandet. I regjeringsposisjon har hverken president Chen Shui-bian eller DPPs valgte representanter ville provosere Beijing med en ensidig selvstendighetserklæring. Man har stort sett nøyet seg med forsiktige skritt for å fremheve Taiwan som en egen enhet i internasjonale sammenheng. Denne linjen var blitt innledet av Kuomintang-lederen Lee Teng-hui, som forsiktig og pragmatisk satte kurs for et selvstendig Taiwan. Da Lee trådte tilbake etter to mandatperioder som president i 2000, ble han imidlertid utstøtt fra partiet av en hard kjerne eldre flyktninger fra fastlandet. Lee stiftet et nytt parti, Taiwans solidaritetsunion, som har hatt som en fanesak at nasjonsnavnet formelt skulle endres fra «Republic of China» til «Taiwan». En annen Kuomintang-utbryter, James Soong, stiftet Folkets Første Parti (Peoplés First Party), som gjorde betydelige innhugg KMTs velgerskare.
Chen Shui-bian ble 2004 gjenvalgt med knappe 50,1 % av stemmene mot 49,9 % for KMT-kandidaten Lien Chan. Ved en dramatisk opptakt to dager før valget ble presidenten og visepresident Anette Lu såret av skudd under et påstått attentat. Skuddskadene var ikke alvorlige, men satte gemyttene i kok. Chen led et tilbakeslag da hans DPP tapte parlamentsvalget i desember 2004 etter å ha bedt velgerne om mandat til å føre selvstendighetslinjen videre. 2006 lot presidentens popularitet til å være betydelig svekket som følge av korrupsjonsbeskyldninger mot medlemmer av familien.
Taiwan er blant de land i verden som er mest utsatt for naturkatastrofer. Under et jordskjelv i sept. 1999 mistet over 2300 mennesker livet, mens 8700 ble skadet.
Utenrikspolitikk og økonomisk utvikling. Rivaliseringen med Folkerepublikken Kina har helt siden borgerkrigens slutt 1949 bestemt Taiwans utenrikspolitiske situasjon. Formelt betrakter ikke en gang Taiwans egen regjering øya som en egen stat, men holder fast ved at det bare finnes ett Kina, der Taiwan utgjør en provins. I den offisielle definisjonen heter det at «Taiwan er en del av Kina, men ikke en del av Folkerepublikken Kina». I praksis fungerer imidlertid Taiwan som et selvstendig land med egen regjering, eget territorium og egen stemme internasjonalt i mange politiske og ikke minst økonomiske fora. Taiwans regjering representerte Kina i FN 1950–71, men i 1971 fattet Hovedforsamlingen vedtak om at Folkerepublikken Kina skulle overta denne plassen. Diplomatisk ble Taiwan stadig mer isolert. Det hardeste slaget kom i 1979 da USA normaliserte forbindelsene med Beijing og brøt de offisielle forbindelsene med Taiwan. Kongressen vedtok imidlertid den såkalte Taiwan Relations Act, som åpner for «uoffisielle» forbindelser og amerikansk våpensalg til Taiwan. Til tross for den diplomatiske isolasjonen har Taiwans utenrikshandel økt sterkt. Med bare 21 millioner innbyggere befestet Taiwan sin posisjon som en av verdens fremste handelsnasjoner i 1990-årene. I 1995 var utenrikshandelen på 215 milliarder dollar, og både import og eksport passerte 100 milliarder dollar for første gang. I 2005 var utenrikshandelen totalt på 350 milliarder dollar.
Først ved tusenårsskiftet ble Taiwan overtrumfet av Folkerepublikken Kina som handelsnasjon. Nesten ¼ av eksporten går forøvrig til det kinesiske fastlandet.
Siden 1970-årene har Taiwan vært blant verdens raskest voksende økonomier. Taiwans brutto-nasjonalprodukt (BNP) per innbygger gjør at landet regnes blant de høyt utviklede industrinasjonene. Takket være sin solide økonomi og store valutareserve kom Taiwan relativt velberget gjennom den store asiatiske finanskrisen 1997–98. For å motvirke sin diplomatiske isolasjon har Taiwan brukt deler av valutareservene til politisk motivert bistand til utviklingsland. I 2006 hadde Taiwan diplomatisk forbindelse med bare 24 land, vesentlig små nasjoner i Afrika og Mellom-Amerika; en tilbakegang på 7 siden tusenårsskiftet.
Siden 1992 har regjeringene i Beijing og Taipei tidvis hatt en viss kontakt med hverandre gjennom halvoffisielle organer. Trass i bitre politiske uoverensstemmelser, skjedde en tilnærmingsprosess på det praktiske plan. Fra 1987 har Taiwan-borgere fått besøke fastlandet, og i 1990 ble det åpnet for masseturisme. Handelen mellom Taiwan og Kina var lenge offisielt forbudt, men kunne fra 1991 skje åpent, og Folkerepublikken ble Taiwans tredje største handelspartner. 2006 bor og arbeider over én million Taiwan-kinesere på det kinesiske fastlandet, i første rekke forretningsfolk og deres familier. Den forsiktige åpningen fikk et midlertidig avbrudd 1995–96 da en alvorlig krise i Taiwanstredet kom som en påminnelse om de grunnleggende motsetninger. Kina gjennomførte en serie massive militærøvelser i stredet mellom Taiwan og fastlandet, mens USA markerte sin støtte til Taiwan ved å sende to hangarskipgrupper til regionen. Lederne i Beijing mistenkte daværende president Lee Teng-hui for å ville fremme et selvstendig Taiwan. Beijing gjorde det klart at en selvstendighetserklæring ville bli stemplet som «separatisme» og åpne for militær intervensjon. 1998 ble de halvoffisielle kontaktene gjenopptatt, men Beijing har i gjentatte erklæringer truet med å gripe inn militært dersom Taiwan skulle erklære seg som selvstendig nasjon, løsrevet fra Kina. Det anspente politiske forholdet ble ytterligere skjerpet i 2005: Folkekongressen i Beijing vedtok en lov som åpner for at Folkerepublikken kan bruke militære maktmidler mot Taiwan for å stanse forsøk på formell løsrivelse. 2006 oppløste president Chen kommisjonen som har hatt i oppgave å tilrettelegge en fremtidig gjenforening med fastlandet. Til tross for politiske spenninger har imidlertid det økonomiske samvirket vært i kraftig vekst, særlig siden tusenårsskiftet.
Taiwan har siden 1980-årene vært blant Norges største handelspartnere i Asia. Norges Eksportråd har siden 1990 hatt eget kontor i Taipei. Norges Forskningsråd undertegnet i 1992 en samarbeidsavtale med Taiwans nasjonale vitenskapsråd; den første avtalen mellom to statlige institusjoner fra Norge og Taiwan.