Malta, republikk i Europa, består av en liten gruppe småøyer i Middelhavet, ca. 90 km sør for Sicilia.
Øygruppen har en viktig strategisk beliggenhet ved innsnevringen mellom Sicilia og Nord-Afrika og har i århundrer vært under fremmedstyre. Fra 1530 til 1798 var Malta okkupert av johannitterridderne. Øygruppen ble britisk koloni 1814 og ble senere bygd ut som base til forsvar av sjøveien til Det britiske imperium i India. Øyene fikk full selvstendighet 1964. Landet ble republikk 1974.
Navnet har vært tydet på flere måter; det kan være avledet av et fønikisk ord for tilflukt (mot middelhavsstormene), eller av den romerske navneformen Melita. Malta skulle i så fall bety honningsted (av lat. mel, ‘honning’).
Malta – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1974 er Malta en parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig republikk. Statsoverhodet er en president, valgt for fem år av representanthuset. Presidenten har primært formelle oppgaver. Utøvende makt er lagt til regjeringen, som igjen utgår fra og er ansvarlig overfor det folkevalgte representanthuset. Huset velges i allmenne valg for fem år, basert på forholdstallsvalg. Det har minst 65 mandater; partiet med flest stemmer får tilleggsmandater for å sikre flertall.
Malta er inndelt i seks administrative enheter, men de styres sentralt.
Rettsvesen
Maltesisk sivilrett er basert på romersk rett, mens offentlig rett er sterkt influert av britisk rett. Landet har en forfatningsdomstol, en appellrett, en strafferettslig appellrett, en sivil- og en strafferettslig domstol, magistratretter, en ungdomsrett og forliksråd. Forfatningsdomstolens og appellrettens leder er landets høyesterettsjustitiarius.
Malta – geologi og landformer. Malta består av øyene Malta (246 km2), Gozo (maltesisk Ghaudex, 67 km2), Comino (2,6 km2) og to ubebodde klipper. De ligger på en sokkel omgitt av et 200–300 m dypt grunnhav, består av nesten horisontale tertiære sand- og kalksteinslag og utgjør restene av den landbro som en gang forbandt Sicilia og Afrika. Kysten er bratt og innskåret. Høyeste punkt er 258 moh. Øyene mangler skog og har lite ferskvann.
Malta – befolkning. Malta hadde i 2005 en befolkning på 398 500, hvorav de aller fleste på hovedøya Malta. Ca. 31 000 innbyggere bodde på Gozo og Comino. Innbyggerne nedstammer fra arabere, italienere og andre middelhavsfolk. Mellom 1842 og 1956 utvandret 70 000 personer, særlig til Tunisia, Australia, Storbritannia og Canada, men mange emigranter har siden 1975 vendt tilbake til øyene. Malta har i senere år mottatt mange båtflyktninger fra Afrika. I perioden 2002–05 mottok landet over 6000 flyktninger. De fleste kommer fra Somalia, Etiopia, Eritrea og Sudan. 91 % av befolkningen bor i byer. Hovedstaden Valletta er sentrum i et større byområde omkring Grand Harbour.
Religion
Av befolkningen tilhører 98 % den katolske kirke.
Språk
Maltesisk og engelsk er offisielle språk. Maltesisk, som tales av praktisk talt hele befolkningen, er en arabisk dialekt, nært beslektet med de arabiske dialekter i Nord-Afrika.
Malta – næringsliv. Maltas økonomi var tidligere i stor grad avhengig av britiske marineanlegg. Da marinebasen ble nedlagt 1979, fikk Malta alvorlige økonomiske problemer. Disse problemene ble løst i løpet av få år, ved bl.a. utbygging av lettindustrien og sterk satsing på turisme. Bruttonasjonalproduktet (BNP) var i 2003 beregnet til 18 200 USD per innb., og Malta har hatt en jevn økonomisk vekst siden begynnelsen av 1970-årene. Særlig økningen i turisme førte til vekst i økonomien i 1990-årene. Antall turister har i de senere år vært ganske stabilt med omkring 1,1 mill. årlig.
Jord er hentet utenfra og blir holdt på plass ved omhyggelig terrassering. Nærmere halve arealet er dyrket og gir på oppdelte småbruk tidligpoteter og grønnsaker, hvete, vindruer og sitrusfrukt. Jordbruket sysselsetter imidlertid under 2 % av yrkesbefolkningen.
Den internasjonale lufthavnen ligger ved Luga, 8 km sør for Valletta. Veinettet er forholdsvis godt utbygd, men er av varierende standard. Gode bussforbindelser.
Utførselen består mest av industrivarer (tekstiler og konfeksjon, maskiner) og grønnsaker, mens importen omfatter matvarer, drivstoff, maskiner og transportutstyr.
Malta – musikk. Folkemusikken forener søreuropeiske og nordafrikanske tradisjoner, med et mangfold av vokale og instrumentale former. Viser fremføres ofte av to eller flere sangere, gjerne med tonefølge på gitar. Andre folkeinstrumenter er ?aqq (sekkepipe), tambur (tamburin), rabbâba (friksjonstromme), mandolin og trekkspill. Et fargerikt musikkliv utfoldes ved den tradisjonelle festa, med utendørs hornmusikk til prosesjon ved feiring av lokale skytshelgener. Frem til 1800-tallet var kunstmusikken preget av italienske kapellmestre, organister og sangere.
Malta – historie. Malta er rikt på megalittiske monumenter fra yngre steinalder (3. årtusen f.Kr.). Ca. 1000 f.Kr. kom øya under fønikerne, siden under stormaktene i området: Karthago ca. 400 f.Kr., Roma 218 f.Kr., vandalene 454, østgoterne 494, bysantinerne 534, araberne 869 og normannerne 1090. Karl 5 gav 1530 Malta til Johannitterordenen (Malteserordenen), som reiste mange kirker, klostre, palasser og festninger. Stormesteren de la Vallette avviste 1565 en langvarig tyrkisk beleiring.
Napoleon erobret Malta 1798, men britene tok øya 1800; den ble kronkoloni 1814 og en av imperiets viktigste flåtebaser.
Øya hadde begrenset indre selvstyre 1921–36. I skjæringspunktet for forbindelseslinjene Gibraltar–Egypt og Italia–Libya, fikk Malta under den annen verdenskrig større strategisk betydning enn noen gang og ble utsatt for et utall av flyangrep. Forfatningen av 1947 innførte selvstyre. En folkeavstemning 1956 resulterte i stort flertall for integrasjon med Storbritannia, men forhandlingene brøt senere sammen på spørsmålet om økonomiske garantier, og guvernøren overtok styret. En ny forfatning 1961 gav Malta et omfattende selvstyre. Ved valget 1962 seiret nasjonalistpartiet, og lederen, George B. Olivier, ble statsminister. Full uavhengighet ble oppnådd 1964. Storbritannia skulle yte økonomisk støtte og britiske tropper bli på Malta i ti år.
Politikken har siden uavhengigheten i 1964 vært preget av to nokså jevnstore partier, arbeiderpartiet MLP og det kristeligdemokratiske nasjonalistpartiet PN. I 16 år frem til 1987 hadde arbeiderpartiet regjeringen og utviklet etter hvert en politikk basert på samarbeid med Sovjetunionen og dens allierte i Øst-Europa. I 1971 dannet Dominic Mintoff en arbeiderpartiregjering. En avtale med britene 1972 om leie av militærbaser til 1979, innebar en tredobling av inntektene fra basene; de ble evakuert 1979. I 1974 ble republikken innført, men Malta fortsatte som medlem av Commonwealth.
Utenrikspolitisk fikk Maltas tidligere gode forhold til Libya et avbrekk 1980 i spørsmålet om rettigheter til oljeboring i Middelhavet. Likevel inngikk de to landene 1984 og 1985 avtaler om samarbeid og felles arbeidsmarked. Landets nøytrale og alliansefrie stilling ble grunnlovfestet 1987.
Nasjonalistpartiet kom til makten ved valget i 1987. Dette partiet gikk også seirende ut av valget 1992, men ved valget i 1997 måtte det vike plass for arbeiderpartiet og dets leder Alfred Sant.
Mens nasjonalistpartiet hadde makten, orienterte Malta seg utenrikspolitisk mer i retning av USA og de vestlige land, mens økonomien ble liberalisert. Fra 1987 ble den økonomiske politikken lagt om i markedsorientert retning. Regjeringen har lagt til rette for turisme og finansvirksomhet og har etablert en frihavn og et «offshore» forretningssenter. Velferdstiltakene er godt utbygd og ytes både av staten og den katolske kirke.
Landet inngikk 1995 Partnerskap for fred-avtale med Nato. Malta søkte om medlemskap i EU 1990 og var det minste av de ti nye landene som ble medlem av EU fra 2004.
Malta var det første av de nye medlemslandene som avholdt folkeavstemning før medlemskapet. Ja-flertallet på vel 56 % var det laveste blant de nye medlemslandene, men til gjengjeld var valgdeltakelsen på øya over 90 %. Alfred Sant og Arbeiderpartiet var skeptiske til EU-medlemskap, men PN var tilhengere. Statsminister og ja-leder Eddie Fenech Adami og PN vant en solid seier ved valget 2003. I 2004 overtok Adami som ny president i landet, mens Lawrence Gonzi ble ny statsminister.
